Caroline Simonsen

Det fineste med å være nordfra

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig

  • I helgen har Volda vært et lite stykke Nord-Norge. Fra torsdag til søndag ble nemlig Den Norske Dokumentarfilmfestivalen arrangert, og det betyr at Volda har vært fylt til randen med flotte mennesker og mye fin film. Jeg satt i billettluka og fikk hilse på filmglade mennesker som også viste seg å være ganske glade i øl, og som generelt var ganske happy for å være her. Det har gjort at det har vært ganske fint å studere i Volda denne helgen, og glemme at det er en uke til eksamen. 

    Det fineste for min del har likevel vært å bli minnet på hvorfor jeg synes at jeg kommer fra den fineste delen av landet. Hvert eneste menneske, uten unntak, med omtrent samme dialekt som meg, har smilt litt bredere når de har skjønt at de har hatt med en felles nordlending å gjøre. Ikke før jeg har rukket å si heia, eller æ, har de rykket til, sett opp og spurt så, kor du e fra du? Som om det var den største selvfølgelighet, som om vi automatisk skulle kjenne hverandre. Så har jeg svart, slått av en vits og sagt at vi sikkert blir å snakkes, selv om vi mest sannsynlig ikke blir å gjøre akkurat det. 

    Det ligger liksom noe i det, å treffe nordlendinger på steder du kanskje ikke så for deg at du skulle treffe så mange. Så da slår dere av en prat da, og kjenner på det fellesskapet som du ikke trenger å betale medlemsavgift til, for å være en del av. Du ble bare født inn i det, og nå er du æresmedlem resten av livet. 

    Jeg så rogalendinger møte rogalendinger, østlendinger møte østlendinger og til og med bergensere som møtte bergensere, uten at de på noen som helst måte følte trangen etter å prate litt skit, eller fortelle en intern vits. Men, når en Finnsnesværing treffer en Honningsvåging i Volda en passelig kald dag i april, da er det klart at det skal konverseres om hvorvidt Hammerfestinger virkelig er til å stole på, eller om flyplassen i Volda er bedre eller værre enn den i Sørkjosbotn. Det skal flires høylytt, og underst skal det ligge en følelse av at dere har noe til felles, selv om dette er både første og siste gang dere treffes. 

    Det er ikke så nøye om du er frivillig, publikum eller filmskaper, dersom den som står på andre siden av disken også vet hva det vil si å være en kauring, så får de bak bare smøre seg med tålmodighet. De får bare vente på den ølen da, mens de lurer på om de to foran der egentlig er søskenbarn, for de kan da umulig ha møttes nå nettopp. 

    Og når jeg ikke trodde jeg kunne bli mer fornøyd med å være nordlending, fikk jeg se årets fineste feelgood-dokumentarfilm: Tungeskjærerne. En film om barn som skjærer torsketunger med skarpe kniver, og som samtidig sjarmerer hele kinosalen. Jeg lo og gråt om hverandre gjennom hele filmen. Litt fordi barna var så søte, så veltalte og så intelligente til 11-åringer å være. Litt fordi naturbildene fra Lofoten var så latterlig vakre, og litt fordi at akkurat da føltes det ikke ut som at jeg på noe som helst tidspunkt kunne bli mer stolt over å komme fra den fineste og varmeste landsdelen på kartet. 

    Fra den delen der vi sier det som det er, der vi ikke er redde for å fornærme, ikke redde for å overdrive, ikke redde for været eller for å gjøre et skikkelig stykke arbeid. Der vi ikke synes det gjør noe å bli skitten på nævvan, der ungan kan være ute alene, der sola skinner hele natten og det aldri blir tomt for brennvin og grove vitser. Der vi kjenner alle naboene og der åtte timer i bil er en vanlig helgetur. I den delen av landet, verden, der vinden blåser litt sterkere, der dramman drikkes litt fortere, og språket er litt mer fargerikt. Der dem har vært ute ei vinternatt før, og lært seg å klare seg med det de har.

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • Arkiv og levd liv

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig

  •  

    Jeg har akkurat lest meg gjennom store deler av bloggarkivet mitt. Det tok nesten hele dagen, og er noe av det mest skremmende jeg har gjort på en stund. Det er faktisk fem år siden 2012. Tre år siden jeg flyttet hjemmefra. Syv år siden jeg opprettet denne bloggen.

    Den gjengen som ble født i 99 fyller 18 år i 2017. 18 år. Jeg sverger på at det var 2014 i går. Og nå ligger jeg på en skinnsofa i Volda og lurer på hvordan jeg endte opp her, mens de siste syv årene av livet mitt ligger på internett. Kunne kanskje skrevet dagbok istedenfor.

    Fortiden er liksom litt min greie. Jeg har en tendens til å se bakover istedenfor framover. Jeg savner mer enn jeg håper, og tenker ufattelig mye. Men, jeg tror vi har mye å lære av det som allerede har skjedd.

    Bloggen for eksempel. Den er full av bilder jeg aldri burde postet, flere skrivefeil enn vi kan telle og nok innhold til å gjøre meg flau resten av livet. Men, den er også fine tekster, refleksjoner, bilder og små og store biter av meg. Den sier mye om hvem jeg var akkurat i det et innlegg ble postet. Bloggen har utviklet seg ved siden av meg og i takt med meg. Den er jo meg, på en måte.

    Jeg tar meg selv i å tenke at det faktisk var en ganske fin blogg, periodevis, når jeg virkelig la sjela mi i den. Samtidig tar jeg meg selv i og aldri kunne skryte av noe som er her og nå. Bloggen er jo på mange måter bedre nå enn da, men det er så vanskelig å se seg selv i nåtid. Vi lengter jo alltid til noe som var. Bildene av meg selv for eksempel, 2 og 3 og 4 år tilbake i tid. De kan få meg til å føle meg ganske trist, både på vegne av meg selv og andre. Var jeg ikke mye søtere i 2012? Slankere? Var tennene hvitere? Håret lengre? Smilet bredere?

    Hvorfor så jeg det ikke da? Den gangen var jeg jo ikke noe mer fornøyd med verken det ene eller andre enn det jeg er nå. Det er jo sånn det er. Om et par år vil jeg med ganske stor sikkerhet se tilbake på bilder av meg selv fra denne tiden og lure på hvorfor jeg ikke klarte å se at jeg var fin. Ganske okei, liksom.

    Kroppen gir også ganske klar beskjed om at jeg må tilbake til England. Den delen av kroppen som styrer følelsene, i alle fall. Den sier at der er det mer å hente, mer og se og mer å føle. Og jeg har lært at da er det lurt å høre på akkurat de følelsene. Det funket jo så bra sist.

    Den gir også ganske klar beskjed om hvor hjertet mitt hører hjemme, og hvem som har størst plass inne i det livsviktige organet som styrer hele showet. Og det er jo greit å vite, og fint å tenke på at vi er sikre i vår sak, begge to, organet og jeg. Med mindre vi er en og samme sak, selvsagt.

    Livet er det fineste jeg har og tiden er det skumleste jeg vet om. Da sier det seg selv at det å lese seg gjennom sitt eget liv, komprimert i tekst og bilder, er en skummel affære. Som om ikke tankene tenkte nok fra før. Kanskje er det ikke så mange 21-åringer som gruer seg til fremtiden. I alle fall ikke av den typen som faktisk har det så fint som akkurat denne 21-åringen.

    Tenk så uforutsigbart livet er. Bare tenk på det. I to sekunder. Jeg skulle jo bare skrive litt om mitt eget blogg-arkiv, men oppdaget straks at det hang ganske tett sammen med noe som er mye større enn det. Det er jo tross alt et slags arkiv over tenårene mine, som for så vidt er et avsluttet kapittel. Hvem vet når det neste ender, eller når et helt nytt begynner. Lov meg at vi ikke går glipp av det. Historien skriver ikke seg selv. 

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Så mange

  • Publisert: 06.01.2017, 19:32
  • Kategori: Personlig

  • Jeg er fortsatt hjemme takket være en litt forlenget juleferie. I utgangspunktet burde jeg vært i Volda allerede på mandag, men både hjertet og hjernen trengte noen dager ekstra hjemme. I natt har jeg sovet 12 timer, og det trengte jeg. Jul i Honningsvåg er både fantastisk og hektisk for min del, og etter et par uker med lite søvn og mye Vikingfjord og revyøvelser, kommer det alltid en periode med lite energi og et behov for å ta det helt med ro.

    Ute er det snø og vind som det så ofte er i januar, og veiene er stengte i alle retninger. Jeg reiser på søndag, så i dag er starten på den siste helgen hjemme for denne gang. Julen er offisielt over, og 2017 er jo egentlig godt i gang allerede. Jeg for min del prøver å samle så mye minner og smaker og lukter hjemmefra som mulig, som jeg kan ta med meg i hjertet inn i det nye året. Nieser og nevøer som smiler og ler, venner og veninner som blir glade for å se meg, og jeg som kjenner på hvor mye jeg har savnet dem. Mamma og pappa som gjør alt for at jeg skal ha det fint når jeg er hjemme, og ellers andre bekjente som stopper for å spørre hvordan jeg har det og gir meg en klem. Sånn er det å være hjemme. 

    Maten smaker alltid best her og latterkrampene varer lengre. Festene er morsommere og det lille lyset vi har holder akkurat. Det vil kanskje alltid bare finnes et eneste sted som er hjem. Heldigvis er det mitt absolutte favorittsted. 

    I dag står hjemmelaget pizza på menyen, i morgen må kofferten pakkes og på søndag går jeg ombord i Widerøe og flyr sørover, dersom været holder, selvfølgelig. Det kjennes alltid i hjertet når jeg må fly sørover, men så blir det sikkert helt greit å være i Volda når jeg først kommer meg dit. Tilbake til egen hybel, kjøleskap og studentøkonomi, men også selvstendighet, gode treningsvaner og en ny, hektisk revyperiode. 

  • Publisert: 06.01.2017, 19:32
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • 2017

  • Publisert: 04.01.2017, 00:24
  • Kategori: Personlig






  •  

    Det er like sprøtt hver gang, det og plutselig gå inn i et nytt år. Vi vet at det kommer, men dagene går så fort at Nyttårsaften stort sett alltid kommer som en overraskelse. 2016 har vært fryktelig innholdsrikt, både på godt og vondt. 

    Jeg har blitt et år eldre, og nå er det bare fire måneder til jeg fyller 22. Søsteren min har forlovet seg, og 2017 blir derfor året jeg skal i mitt første bryllup, og utdrikningslag. Det kommer nok til å prege hele det kommende året. I tillegg flyttet jeg hjem fra England etter et år som student der, og valget om å forlate Storbritannia var kjipt å ta. Dersom jeg ikke ender opp her hjemme til slutt, håper jeg at jeg får muligheten til å tilbringe flere år i britenes rike. Når en magisk sommer på Magerøya omsider tok slutt, var Volda og Journalisthøgskolen neste stopp, og der har jeg tilbrakt høsten. Eksamensperioden var tung, men resultatet ble bra og jeg gledet meg i hjel til juleferie 9. desember. 

    Å oppsumere årets hendelser er en ting, men å oppsummere det følelsesmessig er en helt annen sak. For meg har det vært mange vanskelige valg, og mye vurdering og fundering over livet. Jeg vet ikke om jeg har valgt riktig utdanning, eller riktig sted å studere på. Savnet etter venner og familie preger meg hele tiden, og det vil det kanskje alltid gjøre. Kanskje turte jeg ikke å satse høyt nok. Kanskje tok jeg avgjørelsen for tidlig. Kanskje viser det seg at jeg har valgt helt rett, om en stund. Det er ganske slitsomt å tenke og føle så hardt hele tiden, men det er vel bare sånn jeg er. Jeg ser iallefall framover, og vet at jeg har så ufattelig mye fint i livet mitt, som jeg må ta vare på, uansett hva som skjer.

    Det er så fryktelig mye der ute jeg ikke har sett ennå, og så mye kreativitet og skapervilje i kroppen min som jeg ikke føler at jeg bare kan la ligge. Kanskje er det feil at jeg skal sitte på et bibliotek å lese pensum hele dagen. 3 år er uansett kort tid. Nå er det 2 og 1/2 igjen. Fremtiden er usikker, selv om det høres så klisjé ut som du kan få det. Jeg vet faktisk veldig lite om hva det nye året vil gi meg, og hva det vil føre til. Det gir meg ikke mindre lyst til å komme i gang, og til å ta skikkelig fatt på 2017. 

    Når jeg blar gjennom bildene fra året som er gått, tenker jeg først og fremst at det har vært et helt magisk år. Det har vært et helt lass med spennende opplevelser som jeg tar med meg livet ut. Vi overrasket pappa med stor 65-års feiring, jeg har vært på to musikkfestivaler, hatt besøk av mine beste venner i England, sett Liverpool på Anfield, vært på brudekjoleshopping, blitt kjent med nye mennesker, deltatt på nok en fadderuke, feiret 30-års dag, fått A på eksamen og feiret jul og nyttår hjemme sammen med de jeg er aller mest glad i. Hva gjelder Nyttårsforsetter tenker jeg som vanlig at jeg ikke trenger så strenge regler for det nye året. Jeg har ingen planer om å bli et mye bedre menneske eller gå ned 10 kilo. Likevel skal jeg prøve på to ting: Si mer ja, og finne tilbake gnisten rundt fotograferingen. Det burde ikke være så vanskselig, men det kan bidra til et ennå finere 2017. 

  • Publisert: 04.01.2017, 00:24
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Håndskrevet

  • Publisert: 20.11.2016, 11:52
  • Kategori: Personlig

  •  

    Da jeg skulle finne notatboken min for å skrive ned en slags leseplan til eksamen, kom jeg over noe jeg skriblet ned sist jeg var på besøk i Chester, for om lag en måned siden. Jeg satt alene på kafé og spiste lunsj, og så tok tankene meg mens jeg satt der. Det hadde jeg glemt, men nå skriver jeg det her. 

    Det føltes rart å skulle reise tilbake til Chester. Å ta flyet fra Oslo til Manchester og toget fra Manchester til Chester igejn. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men fordi jeg hadde lært meg å leve med, og slått meg til ro med at jeg ikke skulle være internasjonal student dette året. Likevel, i det jeg sto i passkontrollen, kjente jeg på akkurat de samme følelsene jeg fikk første gang jeg reiste akkurat hit alene. Det føltes som om jeg var kommet for å bli, og i et øyeblikk glemte jeg at returbilletten var booket lenge i forveien, og at den var datostemplet til bare en uke etter at jeg fikk lande på mitt favorittsted igjen.

    Så godt det var å se togstasjonen igjen. Kjenne den britiske luften, som er betydelig varmere enn den norske i oktober. Så fint det var å småprate med taxisjåføren, på en måte som man bare småprater med taxisjåfører i England. Jeg kjente på hvor fint det kunne vært å fortelle han at jeg bodde i Chester. At jeg akkurat var kommet hjem igjen, etter en ekstra lang sommerferie i Norge. Skulle gjerne sagt at jeg studerte ved universitetet her, og at jeg var klar for tredje semester. Det føltes egentlig helt naturlig å nevne at jeg spilte håndball for et lag som het Deva, og at favorittresturanten min lå i Lower Bridge Street, og hadde verdens beste pizza. Men jeg sa ikke det, ikke noe av det. 

    I det jeg vandrer rundt på brostensbelagte britiske gater tenker jeg liksom at det er her jeg hører hjemme. Blant hyggelige, smilende mennesker, puber for hele familien og fotballgale småbarnsforeldre. Det var kanskje da, like før jeg stoppet opp i folkemengden for å høre på han som alltid spiller fiolin utenfor hotellet, at jeg bestemte meg for at jeg ikke er ferdig med England. Til høsten skal jeg på utveksling, og i løpet av disse seks dagene i landet som ga oss The Beatles, Harry Potter, Judi Dench og utallige elendige bidrag i Eurovision, ble jeg mer og mer sikker på at det er akkurat hit jeg skal dra tilbake igjen, omtrent 17 år etter at jeg reiste dit første gang. 

  • Publisert: 20.11.2016, 11:52
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Men finnes det egentlig nok oksygen

  • Publisert: 15.11.2016, 23:23
  • Kategori: Personlig
  • Hvem hadde trodd at det kunne bli så mørkt i et hjerte som vanligvis rommer så mye lys? Ikke jeg. Men et hjerte tåler bare så så mye alene. Kanskje litt mer sammen med noen andre, men på et punkt sier det stopp. Hjertet mitt har ikke tålt så fryktelig mye denne høsten. Slutten på året har liksom vært litt mørkere enn det jeg er vant til, og jeg kjenner mørketiden som min egen baklomme, for å si det sånn. Det er ikke så ofte jeg trekker meg tilbake, men jeg har kjent på det behovet i det siste. Det blir liksom ikke nok plass. Det er vanskelig å puste hvis noen andre sluker all oksygenet i rommet. Det er desto vanskeligere dersom de ikke skjønner det selv, dersom de ikke skjønner deg, helt. Det er det ikke så mange som gjør.  

    Jeg som vanligvis er ganske glad for å være meg. Takknemlig, kanskje til og med litt stolt enkelte ganger. Og så blir det plutselig mye vanskeligere enn det bruker å være, og jeg føler det så mye nærere, og hardere.  

  • Publisert: 15.11.2016, 23:23
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Antall ord: 375

  • Publisert: 06.11.2016, 13:18
  • Kategori: Personlig








  • Av og til føles livet akkurat passe sort/hvitt. Ikke grått, men nyansert og balansert mellom sort og hvitt. Jeg har følt meg så voksen i det siste. Ikke på en sånn "gamlisungdom-måte" som jeg snakket om i går, men på en "21-år-gammelt-menneske-måte". Jeg føler at jeg tar en del voksne valg, og at jeg ikke nødvendigvis klarer å bestemme meg for om det er trist eller fint. Det føles så lenge siden jeg fylte 18 år og liksom skulle bli voksen sånn over natten, men ikke ble det i det hele tatt. Nå omgåes jeg en del med slike mennesker, og da ser jeg ganske tydelig at jeg ikke er en av dem lengre. Det er egentlig helt greit 

    Jeg husker at jeg brukte å gråte om kvelden fordi jeg ikke ville bli voksen når jeg gikk på barneskolen. Jeg ville bare leke for alltid. Plutselig sitter jeg her, driver og utdanner meg til noe jeg ikke vet om jeg kommer til å jobbe som, og henger med folk jeg ikke vet om jeg kommer til å ha noe med og gjøre om 2,5 år. Samtidig er de aller viktigste menneskene i livet mitt langt unna, og de får jeg bare se i korte perioder spredt utover et år. Og så var det de planene da, som jeg har i hodet og i hjertet og i notatene på iPhonen. Idéene, drømmene og tekstene. Der inne er det ikke fullt så sort/hvit. Er dette toppen? The golden days? 

    Kanskje jeg ikke er laget for dette, ikke noe av det. Eller kanskje jeg bare synes det er vanskelig å akseptere at jeg skal følge den samme stien som alle de andre. Ikke gå i et brattere terreng, bli våt på føttene og kutte grener på veien, men følge den allerede opptråkte stien, på rekke bak de andre, hvor jeg holder føttene tørre. Jeg føler at vi har et ansvar for å ta de mulighetene vi har, når vi først kan. Det kjennes livsfarlig å skulle bli kjedelig, men det er vel kanskje farligere å frykte det enn og faktisk la det skje. 21 år og redd for å miste gnisten, eller kanskje aldri finne den, eller i verste fall, at ingen andre noen gang skal se den.  

  • Publisert: 06.11.2016, 13:18
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Lov mæ det

  • Publisert: 01.08.2016, 12:26
  • Kategori: Personlig


  •  

    Lov meg at vi aldri glemmer dette her. Lov meg det.

     


    Lov meg at vi aldri glemmer hvordan det var å gå hjem i barføtter, med skoene i hånda og blemmer på føttene. Lov meg at vi aldri glemmer hvordan det var å danse i regnet, før vi tok siste bussen hjem, eller første bussen dagen etter. Lov meg at vi aldri glemmer de kveldene vi ikke husket. Lov meg det. At vi ikke glemmer hvor unge vi var, hvor frie vi var, og hvor lett det var å leve, akkurat da. Nachspiel i de tomme husene. Nattmat og frokost på verandaen. Regn og sol og vinden i håret. Livet fremfor oss, verden for våre føtter. Livet gikk i sakte film, men så uendelig fort.

     

    Lov meg at vi aldri glemmer lyden av dagene som gikk, av bølgene som slo den gangen vi badet i havet, midt på natten. 6 grader i vannet. Lov meg at du husker alt sammen med meg, lov meg at du husker det akkurat sånn her. Hvordan skal jeg ellers vite at det er sant? Glem ikke at vi en gang var så unge og uredde at vi sang høyere enn alle andre, at vi bare lo og himlet med øynene når noen ba oss være stille. Vi ville bare synge, vi måtte bare. Akkurat da var det ikke ett bein i kroppen som ville at vi skulle stoppe. Og vi måtte høres.

     

    Lov meg at vi aldri glemmer hvor mye vi lo den siste natten i juli. Helt til vi måtte tisse og nærmeste toalett var i den skråningen der vi brente oss på brennesle når vi var mindre. Lov meg at vi aldri angrer. Kan du love meg det? Er det for mye å be om? At vi ikke angrer på de spontane kveldene og de dyre drinkene vi egentlig ikke hadde råd til. Lov meg at du ikke angrer, selv om vi ble blakk i april og måtte ringe hjem. At vi ikke angrer på den siste timen, selv om vi ble dårlig dagen etter. At vi ikke angrer på det vi sa og det vi gjorde, selv om vi fikk skjenn. For nå kan vi aldri gjøre det igjen.

     

    Lov meg at du husker alt jeg fortalte deg. Alt det jeg ikke klarte å holde for meg selv, ikke en gang en hel dag. Lov meg at vi bare skal le av alle de dårlige valgene vi tok, av at vi trodde vi kunne og visste alt, hadde peiling på noe som helst. Lov meg at jeg aldri må huske det alene. Minn meg på det hvis jeg glemmer. Fortell meg hvordan det var. Fortell meg at solen var rød i august og at jeg fortsatt hadde fregner i september. Fortell meg om sommerflørten, om guttene som brukte en time på å velge riktig skjorte. Som kjøpte drinker og spanderte taxi. Om han ene som fikk hjertet til å banke ekstra hardt. Fortell om den dårlige musikken og de ekstra kiloene og om oss, som ikke ventet på noe. Lov meg at du er her den dagen jeg glemmer, så kan vi i alle fall ikke huske sammen. 

  • Publisert: 01.08.2016, 12:26
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • Søtt surt bittert eller salt

  • Publisert: 23.05.2016, 03:04
  • Kategori: Personlig
  • I påskeferien var jeg vikar ved skolen jeg selv gikk på for noen år siden. Jeg skrev dette når jeg var tentamensvakt, og så lot jeg det egentlig bare ligge, helt til nå. Jeg tilbringer for øyeblikket mine siste dager i England, så da er det ikke helt upassende å tenke på hvor viktig det er og nyte de små øyeblikkene. Derfor poster jeg denne nå.

     


     

    Det er som å reise tilbake i tid, det å være tilbake i et klasserom fullt av ungdomsskoleelever. Plutselig føles det som om jeg hører til her igjen, på en merkelig måte. Lukten er den samme som for 5 år siden; innestengt, desperat, og bortsett fra at jeg vet at jeg er blitt eldre ? føles det nesten ut som om jeg er 16 år igjen. Gardinene, de tunge grå gardinene som stenger alt lys og alt liv, ute. Frustrasjonen i rommet, i øynene til elevene, følelsen av at de må være her, akkurat nå, og hver eneste dag. Den stemningen som du bare finner her, hos en gjeng som har tilbrakt 10 år av livet sammen, og som bare finnes akkurat nå. Ikke neste sommer, ikke på det klassetreffet om 10 år, men bare akkurat nå - her.

     

    Guttene, som over natten strekte seg og fikk tendenser til biceps og markante kjeveben. Som begynner å se ut som unge menn, men som egentlig bare er små barn, en liten stund til. Jentene, som har fått former, som bruker bh under sports-Bhen, bare sånn for sikkerhets skyld. Som antakeligvis er slankere nå enn de noen gang kommer til å være igjen, skjørere enn de noen gang har vært, selv som små barn, og ufattelig usikre på det meste rundt dem. Lærerne, som ikke skjønner noen ting av noe som helst. Den gjengen i klassen som har vært på sin første fest, som har tatt sin første sigarett og som drakk sin første Eplesider forrige lørdag, og så fortalte det til alle. De eldre guttene som plutselig gir oppmerksomhet til jentene i klassen. Yngre jenter som forelsker seg i de eldste og søteste guttene på skolen. En gjeng med barn som plutselig blir unge voksne, uten at de helt skjønner det selv.

     

    De pliktoppfyllende, rebellene, de som har det litt tungt akkurat nå. Alle vokser de sammen, og fra hverandre, på en og samme tid. Kjenner de hverandre? Egentlig ikke. Kommer de til å holde sammen resten av livet? Noen, et par tre stykker, kanskje. Men, de gleder seg til fremtiden. Til sommerferie. Til og endelig fylle 18 år. Til den fotballturneringen, og det diskoteket, der alt er så mye mer spennende enn her. Til russetiden, som føles milevis unna. Til å avslutte ungdomsskolen, men først: til å avslutte dagen. Netflix venter. Paradise Hotell i reprise. Hva som helst annet enn dobbeltime naturfag akkurat nå.

     

    To stykker skal samme vei. Det skulle de i går også, og dagen før. De går ikke alltid sammen likevel. Samtalen flyter liksom ikke, selv ikke etter 10 år. Eller, når var det egentlig det skjedde? De som har vært naboer hele livet, som lekte sammen hele tiden når de var små. Var det når han endelig ble høyere enn henne? Når hun begynte å tenke på han oftere enn før? Det må ha vært da. De vet det ikke nå, der de rusler hjem langs fortauskanten, men en dag, når de er på fest sammen, så kommer samtalen til å flyte igjen. Da kommer de til å snakke om denne tiden, om hvor gode venner de var før, og om hvor kleint det plutselig ble. Og så blir de enige om å henge mer sammen, men det gjør de aldri.

     

    Hele verden endrer seg til høsten. De skriver alle boken om sitt eget liv, men akkurat nå vil de helst bare hoppe over et par kapitler. Det skjer så mye spennende der fremme, om et par hundre sider. Akkurat nå skriver de med liten skrift, og korrekturlakken er tom. De skulle bare visst at de aldri får bla tilbake. De stresser likevel, gjennom ukene og månedene, og gjennom korridoren på tur hjem. De vet at de må tilbake igjen i morgen, de vet bare ikke hvor rart det er når de aldri trenger å komme tilbake igjen.

     

    Gulvet er blitt merkbart slitt. Et par eldre lærere har blitt pensjonister og det er ingen som bruker verken kritt eller svamp lengre. Likevel føles det som om tiden har stått stille. Som om jeg må huske samfunnsfagsboken sånn at jeg kan gjøre de oppgavene som skal leveres i morgen. Det er en hylle her som en gang hadde mitt navn på seg. Jeg kjenner igjen pulten også, og på den grå tavlen er det noen som har risset inn navnet mitt. Det var jeg, i en kjedelig mattetime som aldri tok slutt. Jeg ventet på resten av livet den gangen. Visste bare ikke at det skulle komme så fort.

     

    Caroline. 

     

  • Publisert: 23.05.2016, 03:04
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Sånn var det

  • Publisert: 23.03.2016, 15:11
  • Kategori: Personlig






  •  

     

    Jeg kan ikke huske min første hyttetur. Det er nok fordi jeg bare var noen få måneder gammel første gang jeg tilbrakte helgen her inne. Siden den gang har jeg sittet i bilen fredag ettermiddag flere ganger enn jeg kan tenke meg. Før måtte vi reise med ferge en del av veien, spise en pølse i brød på vei over fjorden, men nå kan vi fint kjøre bil helt frem. I alle fall når været er rolig og veiene åpne.

     

    Når jeg var liten betydde hyttehelg kvalitetstid med familien i en relativt liten tømmerhytte, uten innlagt vann eller strøm. På vinterstid var det bitende kaldt både inne og ute når vi kom frem, og hytta måtte varmes opp med peisvarme før vi kunne kle av oss bobledressen. I hjørnet sto en liten kasse tv, med en skjerm ikke stort større enn en bærbar pc, og på den duret gullrekka, mens antenna på toppen kjempet fortvilt for å få inn nok signal. Søsteren min og jeg sov i køyeseng, og vi måtte ned til elven for å hente vann flere ganger i løpet av helgen. Scooteren var en gammel Yamaha med plass til to, og dersom sleden var full måtte vi hoppe av og dytte med så mye kraft vi kunne, for å få doningen opp den bratte bakken.

     

    Mamma lagde hyttemat i den lille kjøkkenkroken og fylte hele hytta med os og kjærlighet, mens pappa måket snø fra taket som vi brukte til å lage hule i. Skiene sto oppstilt mot hytteveggen og akebrettet var aldri langt unna.  I en periode av livet føltes det som å reise på ferie hver gang vi skulle dra på hytta.

     

    Så ble jeg eldre, og det var stas å være hjemme alene. Invitere venner på besøk, og ha hele huset for seg selv mens mamma og pappa kjørte innover til hytta for å plukke bær, gå på ski og se gullrekka på NRK. I mellomtiden pusser vi opp, bygger ut, legger inn strøm og oppgraderer snøscooteren både en og to ganger. Selv med eget sertifikat for å kjøre snøscooter, velger jeg å være hjemme fremfor inne på hytta. Sånn er det, i den alderen. 16-17-18. Det er så mye som er kulere enn å hente vann på elva.

     

    Nå er jeg snart 21. Hytta er større, dekningen bedre og vi har til og med fått internett. I en alder av 20 år er det luksus å få være på hytta. Avslappende og nødvendig. 2 meter til skiløypa og så frisk luft som du bare finner i fjellet. Når jeg leser i hytteboka, om helgene før jeg ble født, tiden uten vann og strøm, oppussing, jakt, fiske og sanking av bær, synes jeg synd på alle de som ikke har hatt hytte. På de som ikke har måtte hente ved eller bade i den lille grønne stampen midt på gulvet. På de som ikke har snørekjørt på ski, lært å kjøre scooter litt for tidlig, spilt yatzy rundt stuebordet eller fått flis i foten fra det ubehandlede tregulvet. På de som ikke har tent bål rett på utsiden og grillet pølser til lunsj. Men mest av alt på de som ikke har opplevd at det er ok å ta det helt med ro, at det går fint selv om det ikke skjer noe hele tiden, og at du antakeligvis overlever selv om du ikke har mobildekning noe annet sted enn på taket. 

  • Publisert: 23.03.2016, 15:11
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • Den internasjonale kvinnedagen

  • Publisert: 08.03.2016, 23:51
  • Kategori: Personlig


  • Jeg er vokst opp i et likestilt hjem.
    I dag vil jeg gratulere mamma,

    som også er et forbilde for meg, med kvinnedagen.
     

    "Ja, jeg er jo for likestilling, men det er ikke sånn at jeg er feminist eller noe"

     

    Jeg er sikkert ikke den eneste som har hørt noen si dette, jeg tror faktisk jeg har sagt det selv. Det var i så fall før jeg lærte at ordet feminist faktisk betyr likestilling i seg selv. Med det i bakhodet burde alle omtale seg selv som feminist, både kvinner og menn. Jeg har aldri skjønt hva som er så skremmende med det ordet.

     

    I 2016 er fortsatt det å bli født som jente noe av det farligste som finnes. 1 av 10 norske jenter har blitt voldtatt. Sånn vil ikke jeg ha det. Men hvordan kan vi endre det? Holder det med tog og paroler 8. Mars? Jeg tror jenter må gå i tog hver dag, sammen. Stå sammen slik at gutter skal slutte å se på oss som objekter. Slik at de slutter å omtale jenter som horer, sluts og luremus. Likevel, først av alt må vi stå sammen for å slutte og omtale hverandre på den måten.

     

    Voldtekt er den eneste kriminelle handlingen hvor offeret blir spurt om han/hun la opp til det. Om hun hadde på seg utfordrende klær, om han/hun ikke egentlig var med på det, hadde lyst. Har du noen gang hørt slike spørsmål i forbindelse med andre kriminelle handlinger? "Er du sikker på at du ikke ga innbruddstyven den fryseboksen?", "Men, du er helt sikker på at du ikke la opp til at de skulle stikke av med bilen din?", "Vel, man kan jo aldri være helt sikker på at hun ikke ville at noen skulle stjele den veska hennes, da?". Det er jo rett og slett helt absurd.

     

    Jeg har ennå til gode at gutter på min egen alder svarer med et kontant ja eller uttrykker at de er 100% enig i det jeg sier, hvis jeg prøver å fremme en sak hvor jeg mener at kvinner blir undertrykt. Det er skremmende. For det betyr at noe er så grunnleggende feil helt fra vi er barn, noe som sier at menn er mer verdt enn kvinner, at det å være gutt er bedre enn og være jente. Jeg gleder meg til vi skal skjønne at det er feil, og at kvinner er akkurat like mye verdt som menn. Like mye verdt hva gjelder lønn, like mye verdt i muligheter og ikke minst at min kvinnekropp er like mye verdt som enhver mannekropp. Den dagen er ikke i dag, derfor må vi fortsette å markere kvinnedagen i årene som kommer. 

  • Publisert: 08.03.2016, 23:51
  • Kategori: Personlig
  • 6 kommentarer
  • Blogg osv

  • Publisert: 06.03.2016, 02:36
  • Kategori: Personlig
  •  

    Lørdag og klokken har passert midnatt, så da våkner jeg til liv og skriver litt. Blogg-Norge har vært så kaotisk den siste tiden at jeg har følt at jeg bare vil blogge hvis jeg virkelig har hatt noe å dele. Ikke skrive om klær, nye ting, mat, hverdag eller noe annet overfladisk som alle de store bloggerne får kritikk for hver eneste dag. Jeg har liksom ville vært viktigere enn det, mer reflektert og ikke så simpel. I bunn og grunn handler det vel om at det å bli kategorisert som blogger ikke er noe å være stolt over akkurat nå, virker det som. Det har ført til at jeg ikke har villet skrive eller poste noe med mindre det har vært personlig eller viktig for meg. Med mindre det har vært noe jeg har følt at jeg kan forsvare.

     

    Det skal jeg fortsette med, men jeg har også bestemt meg for at blogg skal være gøy. Denne bloggen burde gjenspeile meg som person (i alle fall deler av det) og det er jo så mye mer enn alt som er politisk korrekt og innafor bestandig. Jeg sier ikke at jeg skal legge meg i senga og ta bilder av meg selv i Calvin Klein undertøy mens jeg forteller om mine nye vippe-extensions og linker til klinikken som fyller leppene mine med restylane, men det betyr mer av det jeg synes er gøy. Det jeg vil dele, og ikke bare det jeg synes er rett, men derfor også litt kjedelig. Mote og klær er en sånn ting som jeg synes er gøy, men som jeg samtidig synes er så utrolig lite viktig i andre sammenhenger.

     

    Jeg vil skrive mer, blogge mer bilder, mer mat, mer av alt det som jeg synes er fint her i verden. Starter like godt med en fast greie som heter 3 fine ting, du kan lese første post HER 

  • Publisert: 06.03.2016, 02:36
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Tur retur hjem

  • Publisert: 25.02.2016, 22:44
  • Kategori: Personlig
  •  

    Jeg har vært hjemme en uke. Da blir jeg alltid litt mer følelsesmessig engasjert, litt inspirert og veldig bevisst på hva som betyr noe her i livet. Flyturen til Magerøya går alltid litt for sakte, og dagene frem til neste flytur går alltid litt for fort. På Widerøe 937 mot Tromsø sitter jeg i mine egne tanker og lurer på hvor tiden ble av. På SAS SK 4545 til Oslo sover jeg litt, og på Tax Free har jeg begynt å glede meg til å komme tilbake til Chester. Det er en prosess. 

     

    Denne uken hjemme var ekstra fin, for vi overrasket pappa med bursdagsfest for å feire at han fylte 65. Det var taler og sang og musikk. Og ekte Elvis-kake til jubilanten. Etter en lørdag fylt av latter og glede og hits fra 60-tallet, slo det meg litt for hardt at pappa faktisk fylte 65. Jeg skulle gjerne hatt foreldre som bare var 40, og som hadde planer om å leve til lenge etter de var fylt 90. Tanken på at jeg en dag skal leve uten foreldrene mine er noe av det skumleste jeg vet.

     

    Når jeg er hjemme er jeg bare meg selv, og der vet nesten alle hvem jeg er, bortsett fra meg. For jeg føler at det finnes så mange sider av samme menneske. Kan man støtte Unicef for så å bruke 13 000 kroner på ny Macbook? Kan man høre på både Staysman og The Beatles? Kan man se på Keeping Up With the Kardashians uten å kalle det en guilty pleasure? Hvor går grensen for hva man kan legge ut på instagram for å fortsatt bli sett på som ?en ordentlig og smart jente?? Kan man forandre verden hvis man bare vil bli journalist? Og hvem er det egentlig som sitter på svarene? Det burde kanskje vært meg.  

  • Publisert: 25.02.2016, 22:44
  • Kategori: Personlig
  • 2 kommentarer
  • Pip

  • Publisert: 03.02.2016, 16:42
  • Kategori: Personlig
  •  

    ...

     

    Huske du

    Da vi lekte gjemsel

    Da vi kunne alle de beste plassan

    Æ gjemte mæ og måtte tisse

    Et lite pip

    Så fant du mæ


    -


    Æ kan dem fortsatt

    E det bare æ?

    No gjemme æ hjerte mitt der

    Pip

    Kanskje finn du det snart

     

    ...

  • Publisert: 03.02.2016, 16:42
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Når det blir jul

  • Publisert: 03.12.2015, 19:17
  • Kategori: Personlig








  • Når det blir jul, på ordentlig, og jeg er hjemme i Honningsvåg, da skal jeg spise klementiner hver eneste dag. Jeg skal lete etter de beste, akkurat passe søte, akkurat passe sure, og spise litt for mange hver dag. En til frokost og 5 til kvelds.

     

    Når det blir jul skal jeg bake hjemmelaget pepperkakehus, med non stop og seigmen og masse melis. Jeg skal ikke pynte med lakris, og så skal jeg spise mere godteri enn jeg dekorerer med, for det er tross alt viktigst.

     

    Når det blir jul, og kanskje litt før, skal jeg se alle de fine julefilmene. Hjemme Alene 1 og 2, The Grinch, The Holiday og selvfølgelig Love Actually, kanskje tre ganger, kanskje fler. Og Harry Potter, for det er litt julestemning i Harry Potter også faktisk.

     

    Når det blir jul skal jeg sette pris på alle de fine vennene mine, tilbringe etterlengtet tid sammen med dem, og gi de gaver. Gaver jeg har kjøpt når jeg tenkte på dem, og sagt til meg selv at dette vil hun sikkert like, og pakket inn så fint jeg kan.

     

    Når det blir jul skal jeg nyte julelys og julesnø og alle juletradisjoner. Jeg skal se Tre Nøtter Til Askepott og henge julestrømpen på peisen, akkurat der den skal henge.

     

    Når det blir jul skal jeg spise norsk mat. Jeg skal kose meg med norske minusgrader og norsk julesnø. Ta vare på den lille tiden jeg får med mørketid og drikke masse norskt, iskaldt vann rett fra springen.

     

    Når det blir jul skal jeg gi alle de jeg er så glad i en skikkelig god klem. Vi er så bortskjemte med fine stunder at vi nesten begynner å tenke på neste jul, før denne er ferdig. Ingen vet hva det neste året bringer, eller hvor mange fine julefeiringer vi får. Minnene er det kjæreste vi har, de må vi ta vare på hvis julen en gang ikke blir slik som den er nå.

     

    Når det blir jul skal jeg ikke glede meg til noe. Da skal jeg bare kose meg med det som skjer akkurat der og da. Jeg skal ikke glede meg til dagen etter, eller kvelden, eller julaften. Jeg skal bare være hjemme, fordi det er jul.

     

    Når det blir jul skal jeg høre på juleplata til Kurt Nilsen. Prøve å synge med, men ikke rekke opp til de høye tonene. Jeg skal høre alle sangene etter hverandre, selv om jeg liker Stjernesludd best.

     

    Når det blir jul skal jeg være sammen med skjønne tantebarn. Jeg skal gjenoppleve magien ved å være barn i julen gjennom dem, og jeg skal ta vare på smilene, og spenningen i øynene deres når vi snakker om julenissen. Jeg skal fortelle at han kommer ned gjennom pipen, og at alle barn som har vært snille for gaver, og så skal jeg være glad når de tror på, for det varer ikke evig.

  • Publisert: 03.12.2015, 19:17
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer
  • Julelys

  • Publisert: 03.12.2015, 01:06
  • Kategori: Personlig



  •  

    Det rakk altså å bli desember før jeg fant fram bloggen igjen. Det rakk faktisk å bli 3. desember - akkurat to uker til jeg skal hjem. Jeg rakk å levere mine to første eksamensoppgaver, og veldig mange bekjente rakk og poste den årlige "jeg har verdens beste mamma som ordner julekalender selv om jeg er voksen" posten på sosiale medier. Så da har vi det unna veien, nå er det snart jul. 

     

    I dag var det 15 grader ute. Hadde det ikke vært for alle lysene, alt glitteret og all julemusikken på absolutt alle butikker, hadde jeg nesten trodd det var juni. Men det er altså desember, og jeg har vært ute og sett etter julegaver. Spiste en pannekake med nutella til lunsj, før jeg ruslet hjemover og laget taco til hele kollektivet ++. De hadde aldri spist taco før, så jeg tok på meg ansvaret og introduserte alle sammen for ekte norsk taco. Nå spiser alle tacoen sin slik jeg spiser min, og de har lovet å aldri kjøpe Guacamole, men og alltid lage selv! Men, det er en helt annen historie. På vei hjem ga jeg 3 pund til han mannen på gata som spiller munnspill. Han har tatt på seg nisselue for anledningen, og er ellers like blid som alltid. I dag fortalte han meg at han heter charles, og at han var i Norge for 40 år siden. Han haiket hele veien, og endte til slutt opp i Kiruna. Charles spurte meg om nordlyset og midnattsolen, og jeg fortalte det jeg visste, og at jeg er så heldig som er fra både midnattsolens og nordlysets rike. Jeg lovte å stoppe og prate med han neste gang veiene våre skulle krysses, og han ønsket meg god jul. Når jeg gikk hjem tenkte jeg at han sikkert var veldig glad for at det var 15 grader, og at han antakeligvis ikke ønsker seg julesnø like mye som meg. Lurte også litt på om han har spist taco, kanskje han fikk smake i Norge i 1975.

     

     

  • Publisert: 03.12.2015, 01:06
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Pusterom

  • Publisert: 19.11.2015, 18:56
  • Kategori: Personlig
  • Jeg har ikke hatt noe å skrive om Paris ennå, og i alle fall ikke om noe annet. Jeg ville helst slette alt jeg hadde skrevet tidligere når det smalt. Det virker så ubetydelig. Jeg vil ikke være hun som deler tanker om bodybutter som lukter kokos når mennesker blør i Paris. Når mennesker blir skutt og drept, og jeg synes uken min har vært tung fordi jeg mistet en fuckings koffert, og så fikk den tilbake.

     

    Jeg følte jeg svømte i bloggposter og profilbider og facebookstatuser som støttet og ba for Paris. Har aldri sett så mange franske flagg i løpet av et døgn, som svakt filter over partybilder fra Ibiza og kjærestepar på topptur. Plutselig hadde alle et forhold til Paris. Jeg skjønner at man vil vise omsorg. Jeg skjønner at man bryr seg. Heldigvis er de fleste menneske nok til å bry seg når medmennesker opplever det verste som finnes. Likevel får enkelte det til å handle om seg selv. Midt oppi alt forteller de om sitt kjærlighetsforhold til Paris og poster Eiffeltårnet på Instagram. Plutselig føles det ut som de gjør det for seg selv. For oppmerksomheten. For Likes. På et punkt ville jeg spy av hele greia. Er jeg ikke medmenneske nok, jeg som ikke byttet til et midlertidig rødt, hvitt og blått profilbilde, av meg selv?

     

    Jeg skjønner det ikke helt. Ikke noe av det. Men jeg er redd vi er så selvsentrerte at selv ikke bilder av Triumfbuen vil redde verden. Hele kloden er i sorg, i alle fall i noen dager til, og så kan de som ikke allerede har gjort det, bytte tilbake til sitt originale profilbide på facebook. Alt føles så meningsløst. Og snart er det jul, og alle er glade igjen, for de fikk det de ønsket seg under treet. Bare ikke fred. 

  • Publisert: 19.11.2015, 18:56
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Til Elias

  • Publisert: 24.10.2015, 22:41
  • Kategori: Personlig




  • Til Elias.
    I dag blir du 8 år. Du har feiret bursdag med huset fullt av venner og bordet fullt av kaker. Bursdagskake med 8 lys og pakker med alt du ønsket deg. I dag er det 8 år siden du ble født. Min første, og eneste, nevø. Det føles som om det var i går. Jeg kan ikke skjønne at det er 8 år siden telefonen kom, en frisk og fin gutt ble født 24. oktober. Elias Johan Simonsen. Du er blitt så stor på så kort tid. Men det er altså sant, at det er 8 år siden jeg ble tante for første gang, til deg. At jeg løp litt fortere enn vanlig på håndballtrening en torsdag for 8 år siden, fordi jeg var så stolt og kry, over den lille gutten som skulle bli stor så fort. Fordi jeg ville fortelle alle at jeg var blitt tante, til verdens skjønneste gutt med store blå øyne og smilehull, i en alder av 12.

     

    Du har gitt meg så mye glede. Hvem hadde trodd at en så liten kropp kunne spre så mye glede? Gode klemmer, snille ord, brede smil, tårer, krokodilletårer og latter. Masse latter. Latter når jeg kiler deg under knærne, latter når du lurer meg med gamle gåter, og jeg lurer deg når jeg later som jeg går på. Latter når småsøskene dine gjør seg til, latter når bestemor og bestefar tuller og tøyser.

     

    Jeg skulle gjerne vært hjemme i dag. Sett gavene og kakene og vennene dine. Gitt deg en skikkelig god klem og kilt deg bak knærne. Jeg skulle gjerne vært hjemme hver dag, invitert deg på overnatting oftere, spilt fotball oftere, bakt muffins oftere og bare vært tanten din. Se deg vokse opp. Bli litt høyere hver eneste sommer, lese litt bedre hver eneste høst og skyte fotballen litt hardere hver eneste vår. Når julen kommer skal vi gjøre alt det du liker å gjøre, sammen. Men i dag er jeg her og du der, og du har bursdag. Gratulerer med dagen. Gla i deg, lille, store venn.

     

  • Publisert: 24.10.2015, 22:41
  • Kategori: Personlig
  • 3 kommentarer
  • hits