Caroline Simonsen

Det fineste med vre nordfra

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig

  • I helgen har Volda vrt et lite stykke Nord-Norge. Fra torsdag til sndag ble nemlig Den Norske Dokumentarfilmfestivalen arrangert, og det betyr at Volda har vrt fylt til randen med flotte mennesker og mye fin film. Jeg satt i billettluka og fikk hilse p filmglade mennesker som ogs viste seg vre ganske glade i l, og som generelt var ganske happy for vre her. Det har gjort at det har vrt ganske fint studere i Volda denne helgen, og glemme at det er en uke til eksamen. 

    Det fineste for min del har likevel vrt bli minnet p hvorfor jeg synes at jeg kommer fra den fineste delen av landet. Hvert eneste menneske, uten unntak, med omtrent samme dialekt som meg, har smilt litt bredere nr de har skjnt at de har hatt med en felles nordlending gjre. Ikke fr jeg har rukket si heia, eller , har de rykket til, sett opp og spurt s, kor du e fra du? Som om det var den strste selvflgelighet, som om vi automatisk skulle kjenne hverandre. S har jeg svart, sltt av en vits og sagt at vi sikkert blir snakkes, selv om vi mest sannsynlig ikke blir gjre akkurat det. 

    Det ligger liksom noe i det, treffe nordlendinger p steder du kanskje ikke s for deg at du skulle treffe s mange. S da slr dere av en prat da, og kjenner p det fellesskapet som du ikke trenger betale medlemsavgift til, for vre en del av. Du ble bare fdt inn i det, og n er du resmedlem resten av livet. 

    Jeg s rogalendinger mte rogalendinger, stlendinger mte stlendinger og til og med bergensere som mtte bergensere, uten at de p noen som helst mte flte trangen etter prate litt skit, eller fortelle en intern vits. Men, nr en Finnsnesvring treffer en Honningsvging i Volda en passelig kald dag i april, da er det klart at det skal konverseres om hvorvidt Hammerfestinger virkelig er til stole p, eller om flyplassen i Volda er bedre eller vrre enn den i Srkjosbotn. Det skal flires hylytt, og underst skal det ligge en flelse av at dere har noe til felles, selv om dette er bde frste og siste gang dere treffes. 

    Det er ikke s nye om du er frivillig, publikum eller filmskaper, dersom den som str p andre siden av disken ogs vet hva det vil si vre en kauring, s fr de bak bare smre seg med tlmodighet. De fr bare vente p den len da, mens de lurer p om de to foran der egentlig er sskenbarn, for de kan da umulig ha mttes n nettopp. 

    Og nr jeg ikke trodde jeg kunne bli mer fornyd med vre nordlending, fikk jeg se rets fineste feelgood-dokumentarfilm: Tungeskjrerne. En film om barn som skjrer torsketunger med skarpe kniver, og som samtidig sjarmerer hele kinosalen. Jeg lo og grt om hverandre gjennom hele filmen. Litt fordi barna var s ste, s veltalte og s intelligente til 11-ringer vre. Litt fordi naturbildene fra Lofoten var s latterlig vakre, og litt fordi at akkurat da fltes det ikke ut som at jeg p noe som helst tidspunkt kunne bli mer stolt over komme fra den fineste og varmeste landsdelen p kartet. 

    Fra den delen der vi sier det som det er, der vi ikke er redde for fornrme, ikke redde for overdrive, ikke redde for vret eller for gjre et skikkelig stykke arbeid. Der vi ikke synes det gjr noe bli skitten p nvvan, der ungan kan vre ute alene, der sola skinner hele natten og det aldri blir tomt for brennvin og grove vitser. Der vi kjenner alle naboene og der tte timer i bil er en vanlig helgetur. I den delen av landet, verden, der vinden blser litt sterkere, der dramman drikkes litt fortere, og sprket er litt mer fargerikt. Der dem har vrt ute ei vinternatt fr, og lrt seg klare seg med det de har.

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • Arkiv og levd liv

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig

  •  

    Jeg har akkurat lest meg gjennom store deler av bloggarkivet mitt. Det tok nesten hele dagen, og er noe av det mest skremmende jeg har gjort p en stund. Det er faktisk fem r siden 2012. Tre r siden jeg flyttet hjemmefra. Syv r siden jeg opprettet denne bloggen.

    Den gjengen som ble fdt i 99 fyller 18 r i 2017. 18 r. Jeg sverger p at det var 2014 i gr. Og n ligger jeg p en skinnsofa i Volda og lurer p hvordan jeg endte opp her, mens de siste syv rene av livet mitt ligger p internett. Kunne kanskje skrevet dagbok istedenfor.

    Fortiden er liksom litt min greie. Jeg har en tendens til se bakover istedenfor framover. Jeg savner mer enn jeg hper, og tenker ufattelig mye. Men, jeg tror vi har mye lre av det som allerede har skjedd.

    Bloggen for eksempel. Den er full av bilder jeg aldri burde postet, flere skrivefeil enn vi kan telle og nok innhold til gjre meg flau resten av livet. Men, den er ogs fine tekster, refleksjoner, bilder og sm og store biter av meg. Den sier mye om hvem jeg var akkurat i det et innlegg ble postet. Bloggen har utviklet seg ved siden av meg og i takt med meg. Den er jo meg, p en mte.

    Jeg tar meg selv i tenke at det faktisk var en ganske fin blogg, periodevis, nr jeg virkelig la sjela mi i den. Samtidig tar jeg meg selv i og aldri kunne skryte av noe som er her og n. Bloggen er jo p mange mter bedre n enn da, men det er s vanskelig se seg selv i ntid. Vi lengter jo alltid til noe som var. Bildene av meg selv for eksempel, 2 og 3 og 4 r tilbake i tid. De kan f meg til fle meg ganske trist, bde p vegne av meg selv og andre. Var jeg ikke mye stere i 2012? Slankere? Var tennene hvitere? Hret lengre? Smilet bredere?

    Hvorfor s jeg det ikke da? Den gangen var jeg jo ikke noe mer fornyd med verken det ene eller andre enn det jeg er n. Det er jo snn det er. Om et par r vil jeg med ganske stor sikkerhet se tilbake p bilder av meg selv fra denne tiden og lure p hvorfor jeg ikke klarte se at jeg var fin. Ganske okei, liksom.

    Kroppen gir ogs ganske klar beskjed om at jeg m tilbake til England. Den delen av kroppen som styrer flelsene, i alle fall. Den sier at der er det mer hente, mer og se og mer fle. Og jeg har lrt at da er det lurt hre p akkurat de flelsene. Det funket jo s bra sist.

    Den gir ogs ganske klar beskjed om hvor hjertet mitt hrer hjemme, og hvem som har strst plass inne i det livsviktige organet som styrer hele showet. Og det er jo greit vite, og fint tenke p at vi er sikre i vr sak, begge to, organet og jeg. Med mindre vi er en og samme sak, selvsagt.

    Livet er det fineste jeg har og tiden er det skumleste jeg vet om. Da sier det seg selv at det lese seg gjennom sitt eget liv, komprimert i tekst og bilder, er en skummel affre. Som om ikke tankene tenkte nok fra fr. Kanskje er det ikke s mange 21-ringer som gruer seg til fremtiden. I alle fall ikke av den typen som faktisk har det s fint som akkurat denne 21-ringen.

    Tenk s uforutsigbart livet er. Bare tenk p det. I to sekunder. Jeg skulle jo bare skrive litt om mitt eget blogg-arkiv, men oppdaget straks at det hang ganske tett sammen med noe som er mye strre enn det. Det er jo tross alt et slags arkiv over tenrene mine, som for s vidt er et avsluttet kapittel. Hvem vet nr det neste ender, eller nr et helt nytt begynner. Lov meg at vi ikke gr glipp av det. Historien skriver ikke seg selv. 

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • S mange

  • Publisert: 06.01.2017, 19:32
  • Kategori: Personlig

  • Jeg er fortsatt hjemme takket vre en litt forlenget juleferie. I utgangspunktet burde jeg vrt i Volda allerede p mandag, men bde hjertet og hjernen trengte noen dager ekstra hjemme. I natt har jeg sovet 12 timer, og det trengte jeg. Jul i Honningsvg er bde fantastisk og hektisk for min del, og etter et par uker med lite svn og mye Vikingfjord og revyvelser, kommer det alltid en periode med lite energi og et behov for ta det helt med ro.

    Ute er det sn og vind som det s ofte er i januar, og veiene er stengte i alle retninger. Jeg reiser p sndag, s i dag er starten p den siste helgen hjemme for denne gang. Julen er offisielt over, og 2017 er jo egentlig godt i gang allerede. Jeg for min del prver  samle s mye minner og smaker og lukter hjemmefra som mulig, som jeg kan ta med meg i hjertet inn i det nye ret. Nieser og never som smiler og ler, venner og veninner som blir glade for se meg, og jeg som kjenner p hvor mye jeg har savnet dem. Mamma og pappa som gjr alt for at jeg skal ha det fint nr jeg er hjemme, og ellers andre bekjente som stopper for sprre hvordan jeg har det og gir meg en klem. Snn er det vre hjemme. 

    Maten smaker alltid best her og latterkrampene varer lengre. Festene er morsommere og det lille lyset vi har holder akkurat. Det vil kanskje alltid bare finnes et eneste sted som er hjem. Heldigvis er det mitt absolutte favorittsted. 

    I dag str hjemmelaget pizza p menyen, i morgen m kofferten pakkes og p sndag gr jeg ombord i Widere og flyr srover, dersom vret holder, selvflgelig. Det kjennes alltid i hjertet nr jeg m fly srover, men s blir det sikkert helt greit vre i Volda nr jeg frst kommer meg dit. Tilbake til egen hybel, kjleskap og studentkonomi, men ogs selvstendighet, gode treningsvaner og en ny, hektisk revyperiode. 

  • Publisert: 06.01.2017, 19:32
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • 2017

  • Publisert: 04.01.2017, 00:24
  • Kategori: Personlig






  •  

    Det er like sprtt hver gang, det og plutselig g inn i et nytt r. Vi vet at det kommer, men dagene gr s fort at Nyttrsaften stort sett alltid kommer som en overraskelse. 2016 har vrt fryktelig innholdsrikt, bde p godt og vondt. 

    Jeg har blitt et r eldre, og n er det bare fire mneder til jeg fyller 22. Ssteren min har forlovet seg, og 2017 blir derfor ret jeg skal i mitt frste bryllup, og utdrikningslag. Det kommer nok til prege hele det kommende ret. I tillegg flyttet jeg hjem fra England etter et r som student der, og valget om forlate Storbritannia var kjipt ta. Dersom jeg ikke ender opp her hjemme til slutt, hper jeg at jeg fr muligheten til tilbringe flere r i britenes rike. Nr en magisk sommer p Magerya omsider tok slutt, var Volda og Journalisthgskolen neste stopp, og der har jeg tilbrakt hsten. Eksamensperioden var tung, men resultatet ble bra og jeg gledet meg i hjel til juleferie 9. desember. 

    oppsumere rets hendelser er en ting, men  oppsummere det flelsesmessig er en helt annen sak. For meg har det vrt mange vanskelige valg, og mye vurdering og fundering over livet. Jeg vet ikke om jeg har valgt riktig utdanning, eller riktig sted studere p. Savnet etter venner og familie preger meg hele tiden, og det vil det kanskje alltid gjre. Kanskje turte jeg ikke satse hyt nok. Kanskje tok jeg avgjrelsen for tidlig. Kanskje viser det seg at jeg har valgt helt rett, om en stund. Det er ganske slitsomt tenke og fle s hardt hele tiden, men det er vel bare snn jeg er. Jeg ser iallefall framover, og vet at jeg har s ufattelig mye fint i livet mitt, som jeg m ta vare p, uansett hva som skjer.

    Det er s fryktelig mye der ute jeg ikke har sett enn, og s mye kreativitet og skapervilje i kroppen min som jeg ikke fler at jeg bare kan la ligge. Kanskje er det feil at jeg skal sitte p et bibliotek lese pensum hele dagen. 3 r er uansett kort tid. N er det 2 og 1/2 igjen. Fremtiden er usikker, selv om det hres s klisj ut som du kan f det. Jeg vet faktisk veldig lite om hva det nye ret vil gi meg, og hva det vil fre til. Det gir meg ikke mindre lyst til komme i gang, og til ta skikkelig fatt p 2017. 

    Nr jeg blar gjennom bildene fra ret som er gtt, tenker jeg frst og fremst at det har vrt et helt magisk r. Det har vrt et helt lass med spennende opplevelser som jeg tar med meg livet ut. Vi overrasket pappa med stor 65-rs feiring, jeg har vrt p to musikkfestivaler, hatt besk av mine beste venner i England, sett Liverpool p Anfield, vrt p brudekjoleshopping, blitt kjent med nye mennesker, deltatt p nok en fadderuke, feiret 30-rs dag, ftt A p eksamen og feiret jul og nyttr hjemme sammen med de jeg er aller mest glad i. Hva gjelder Nyttrsforsetter tenker jeg som vanlig at jeg ikke trenger s strenge regler for det nye ret. Jeg har ingen planer om bli et mye bedre menneske eller g ned 10 kilo. Likevel skal jeg prve p to ting: Si mer ja, og finne tilbake gnisten rundt fotograferingen. Det burde ikke vre s vanskselig, men det kan bidra til et enn finere 2017. 

  • Publisert: 04.01.2017, 00:24
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Hndskrevet

  • Publisert: 20.11.2016, 11:52
  • Kategori: Personlig

  •  

    Da jeg skulle finne notatboken min for skrive ned en slags leseplan til eksamen, kom jeg over noe jeg skriblet ned sist jeg var p besk i Chester, for om lag en mned siden. Jeg satt alene p kaf og spiste lunsj, og s tok tankene meg mens jeg satt der. Det hadde jeg glemt, men n skriver jeg det her. 

    Det fltes rart skulle reise tilbake til Chester. ta flyet fra Oslo til Manchester og toget fra Manchester til Chester igejn. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men fordi jeg hadde lrt meg leve med, og sltt meg til ro med at jeg ikke skulle vre internasjonal student dette ret. Likevel, i det jeg sto i passkontrollen, kjente jeg p akkurat de samme flelsene jeg fikk frste gang jeg reiste akkurat hit alene. Det fltes som om jeg var kommet for bli, og i et yeblikk glemte jeg at returbilletten var booket lenge i forveien, og at den var datostemplet til bare en uke etter at jeg fikk lande p mitt favorittsted igjen.

    S godt det var se togstasjonen igjen. Kjenne den britiske luften, som er betydelig varmere enn den norske i oktober. S fint det var smprate med taxisjfren, p en mte som man bare smprater med taxisjfrer i England. Jeg kjente p hvor fint det kunne vrt fortelle han at jeg bodde i Chester. At jeg akkurat var kommet hjem igjen, etter en ekstra lang sommerferie i Norge. Skulle gjerne sagt at jeg studerte ved universitetet her, og at jeg var klar for tredje semester. Det fltes egentlig helt naturlig nevne at jeg spilte hndball for et lag som het Deva, og at favorittresturanten min l i Lower Bridge Street, og hadde verdens beste pizza. Men jeg sa ikke det, ikke noe av det. 

    I det jeg vandrer rundt p brostensbelagte britiske gater tenker jeg liksom at det er her jeg hrer hjemme. Blant hyggelige, smilende mennesker, puber for hele familien og fotballgale smbarnsforeldre. Det var kanskje da, like fr jeg stoppet opp i folkemengden for hre p han som alltid spiller fiolin utenfor hotellet, at jeg bestemte meg for at jeg ikke er ferdig med England. Til hsten skal jeg p utveksling, og i lpet av disse seks dagene i landet som ga oss The Beatles, Harry Potter, Judi Dench og utallige elendige bidrag i Eurovision, ble jeg mer og mer sikker p at det er akkurat hit jeg skal dra tilbake igjen, omtrent 17 r etter at jeg reiste dit frste gang. 

  • Publisert: 20.11.2016, 11:52
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Men finnes det egentlig nok oksygen

  • Publisert: 15.11.2016, 23:23
  • Kategori: Personlig
  • Hvem hadde trodd at det kunne bli s mrkt i et hjerte som vanligvis rommer s mye lys? Ikke jeg. Men et hjerte tler bare s s mye alene. Kanskje litt mer sammen med noen andre, men p et punkt sier det stopp. Hjertet mitt har ikke tlt s fryktelig mye denne hsten. Slutten p ret har liksom vrt litt mrkere enn det jeg er vant til, og jeg kjenner mrketiden som min egen baklomme, for si det snn. Det er ikke s ofte jeg trekker meg tilbake, men jeg har kjent p det behovet i det siste. Det blir liksom ikke nok plass. Det er vanskelig puste hvis noen andre sluker all oksygenet i rommet. Det er desto vanskeligere dersom de ikke skjnner det selv, dersom de ikke skjnner deg, helt. Det er det ikke s mange som gjr.  

    Jeg som vanligvis er ganske glad for vre meg. Takknemlig, kanskje til og med litt stolt enkelte ganger. Og s blir det plutselig mye vanskeligere enn det bruker vre, og jeg fler det s mye nrere, og hardere.  

  • Publisert: 15.11.2016, 23:23
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Antall ord: 375

  • Publisert: 06.11.2016, 13:18
  • Kategori: Personlig








  • Av og til fles livet akkurat passe sort/hvitt. Ikke grtt, men nyansert og balansert mellom sort og hvitt. Jeg har flt meg s voksen i det siste. Ikke p en snn "gamlisungdom-mte" som jeg snakket om i gr, men p en "21-r-gammelt-menneske-mte". Jeg fler at jeg tar en del voksne valg, og at jeg ikke ndvendigvis klarer bestemme meg for om det er trist eller fint. Det fles s lenge siden jeg fylte 18 r og liksom skulle bli voksen snn over natten, men ikke ble det i det hele tatt. N omges jeg en del med slike mennesker, og da ser jeg ganske tydelig at jeg ikke er en av dem lengre. Det er egentlig helt greit 

    Jeg husker at jeg brukte grte om kvelden fordi jeg ikke ville bli voksen nr jeg gikk p barneskolen. Jeg ville bare leke for alltid. Plutselig sitter jeg her, driver og utdanner meg til noe jeg ikke vet om jeg kommer til jobbe som, og henger med folk jeg ikke vet om jeg kommer til ha noe med og gjre om 2,5 r. Samtidig er de aller viktigste menneskene i livet mitt langt unna, og de fr jeg bare se i korte perioder spredt utover et r. Og s var det de planene da, som jeg har i hodet og i hjertet og i notatene p iPhonen. Idene, drmmene og tekstene. Der inne er det ikke fullt s sort/hvit. Er dette toppen? The golden days? 

    Kanskje jeg ikke er laget for dette, ikke noe av det. Eller kanskje jeg bare synes det er vanskelig akseptere at jeg skal flge den samme stien som alle de andre. Ikke g i et brattere terreng, bli vt p fttene og kutte grener p veien, men flge den allerede opptrkte stien, p rekke bak de andre, hvor jeg holder fttene trre. Jeg fler at vi har et ansvar for ta de mulighetene vi har, nr vi frst kan. Det kjennes livsfarlig skulle bli kjedelig, men det er vel kanskje farligere frykte det enn og faktisk la det skje. 21 r og redd for miste gnisten, eller kanskje aldri finne den, eller i verste fall, at ingen andre noen gang skal se den.  

  • Publisert: 06.11.2016, 13:18
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Lov m det

  • Publisert: 01.08.2016, 12:26
  • Kategori: Personlig


  •  

    Lov meg at vi aldri glemmer dette her. Lov meg det.

     


    Lov meg at vi aldri glemmer hvordan det var g hjem i barftter, med skoene i hnda og blemmer p fttene. Lov meg at vi aldri glemmer hvordan det var danse i regnet, fr vi tok siste bussen hjem, eller frste bussen dagen etter. Lov meg at vi aldri glemmer de kveldene vi ikke husket. Lov meg det. At vi ikke glemmer hvor unge vi var, hvor frie vi var, og hvor lett det var leve, akkurat da. Nachspiel i de tomme husene. Nattmat og frokost p verandaen. Regn og sol og vinden i hret. Livet fremfor oss, verden for vre ftter. Livet gikk i sakte film, men s uendelig fort.

     

    Lov meg at vi aldri glemmer lyden av dagene som gikk, av blgene som slo den gangen vi badet i havet, midt p natten. 6 grader i vannet. Lov meg at du husker alt sammen med meg, lov meg at du husker det akkurat snn her. Hvordan skal jeg ellers vite at det er sant? Glem ikke at vi en gang var s unge og uredde at vi sang hyere enn alle andre, at vi bare lo og himlet med ynene nr noen ba oss vre stille. Vi ville bare synge, vi mtte bare. Akkurat da var det ikke ett bein i kroppen som ville at vi skulle stoppe. Og vi mtte hres.

     

    Lov meg at vi aldri glemmer hvor mye vi lo den siste natten i juli. Helt til vi mtte tisse og nrmeste toalett var i den skrningen der vi brente oss p brennesle nr vi var mindre. Lov meg at vi aldri angrer. Kan du love meg det? Er det for mye be om? At vi ikke angrer p de spontane kveldene og de dyre drinkene vi egentlig ikke hadde rd til. Lov meg at du ikke angrer, selv om vi ble blakk i april og mtte ringe hjem. At vi ikke angrer p den siste timen, selv om vi ble drlig dagen etter. At vi ikke angrer p det vi sa og det vi gjorde, selv om vi fikk skjenn. For n kan vi aldri gjre det igjen.

     

    Lov meg at du husker alt jeg fortalte deg. Alt det jeg ikke klarte holde for meg selv, ikke en gang en hel dag. Lov meg at vi bare skal le av alle de drlige valgene vi tok, av at vi trodde vi kunne og visste alt, hadde peiling p noe som helst. Lov meg at jeg aldri m huske det alene. Minn meg p det hvis jeg glemmer. Fortell meg hvordan det var. Fortell meg at solen var rd i august og at jeg fortsatt hadde fregner i september. Fortell meg om sommerflrten, om guttene som brukte en time p velge riktig skjorte. Som kjpte drinker og spanderte taxi. Om han ene som fikk hjertet til banke ekstra hardt. Fortell om den drlige musikken og de ekstra kiloene og om oss, som ikke ventet p noe. Lov meg at du er her den dagen jeg glemmer, s kan vi i alle fall ikke huske sammen. 

  • Publisert: 01.08.2016, 12:26
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • Stt surt bittert eller salt

  • Publisert: 23.05.2016, 03:04
  • Kategori: Personlig
  • I pskeferien var jeg vikar ved skolen jeg selv gikk p for noen r siden. Jeg skrev dette nr jeg var tentamensvakt, og s lot jeg det egentlig bare ligge, helt til n. Jeg tilbringer for yeblikket mine siste dager i England, s da er det ikke helt upassende tenke p hvor viktig det er og nyte de sm yeblikkene. Derfor poster jeg denne n.

     


     

    Det er som reise tilbake i tid, det vre tilbake i et klasserom fullt av ungdomsskoleelever. Plutselig fles det som om jeg hrer til her igjen, p en merkelig mte. Lukten er den samme som for 5 r siden; innestengt, desperat, og bortsett fra at jeg vet at jeg er blitt eldre ? fles det nesten ut som om jeg er 16 r igjen. Gardinene, de tunge gr gardinene som stenger alt lys og alt liv, ute. Frustrasjonen i rommet, i ynene til elevene, flelsen av at de m vre her, akkurat n, og hver eneste dag. Den stemningen som du bare finner her, hos en gjeng som har tilbrakt 10 r av livet sammen, og som bare finnes akkurat n. Ikke neste sommer, ikke p det klassetreffet om 10 r, men bare akkurat n - her.

     

    Guttene, som over natten strekte seg og fikk tendenser til biceps og markante kjeveben. Som begynner se ut som unge menn, men som egentlig bare er sm barn, en liten stund til. Jentene, som har ftt former, som bruker bh under sports-Bhen, bare snn for sikkerhets skyld. Som antakeligvis er slankere n enn de noen gang kommer til vre igjen, skjrere enn de noen gang har vrt, selv som sm barn, og ufattelig usikre p det meste rundt dem. Lrerne, som ikke skjnner noen ting av noe som helst. Den gjengen i klassen som har vrt p sin frste fest, som har tatt sin frste sigarett og som drakk sin frste Eplesider forrige lrdag, og s fortalte det til alle. De eldre guttene som plutselig gir oppmerksomhet til jentene i klassen. Yngre jenter som forelsker seg i de eldste og steste guttene p skolen. En gjeng med barn som plutselig blir unge voksne, uten at de helt skjnner det selv.

     

    De pliktoppfyllende, rebellene, de som har det litt tungt akkurat n. Alle vokser de sammen, og fra hverandre, p en og samme tid. Kjenner de hverandre? Egentlig ikke. Kommer de til holde sammen resten av livet? Noen, et par tre stykker, kanskje. Men, de gleder seg til fremtiden. Til sommerferie. Til og endelig fylle 18 r. Til den fotballturneringen, og det diskoteket, der alt er s mye mer spennende enn her. Til russetiden, som fles milevis unna. Til avslutte ungdomsskolen, men frst: til avslutte dagen. Netflix venter. Paradise Hotell i reprise. Hva som helst annet enn dobbeltime naturfag akkurat n.

     

    To stykker skal samme vei. Det skulle de i gr ogs, og dagen fr. De gr ikke alltid sammen likevel. Samtalen flyter liksom ikke, selv ikke etter 10 r. Eller, nr var det egentlig det skjedde? De som har vrt naboer hele livet, som lekte sammen hele tiden nr de var sm. Var det nr han endelig ble hyere enn henne? Nr hun begynte tenke p han oftere enn fr? Det m ha vrt da. De vet det ikke n, der de rusler hjem langs fortauskanten, men en dag, nr de er p fest sammen, s kommer samtalen til flyte igjen. Da kommer de til snakke om denne tiden, om hvor gode venner de var fr, og om hvor kleint det plutselig ble. Og s blir de enige om henge mer sammen, men det gjr de aldri.

     

    Hele verden endrer seg til hsten. De skriver alle boken om sitt eget liv, men akkurat n vil de helst bare hoppe over et par kapitler. Det skjer s mye spennende der fremme, om et par hundre sider. Akkurat n skriver de med liten skrift, og korrekturlakken er tom. De skulle bare visst at de aldri fr bla tilbake. De stresser likevel, gjennom ukene og mnedene, og gjennom korridoren p tur hjem. De vet at de m tilbake igjen i morgen, de vet bare ikke hvor rart det er nr de aldri trenger komme tilbake igjen.

     

    Gulvet er blitt merkbart slitt. Et par eldre lrere har blitt pensjonister og det er ingen som bruker verken kritt eller svamp lengre. Likevel fles det som om tiden har sttt stille. Som om jeg m huske samfunnsfagsboken snn at jeg kan gjre de oppgavene som skal leveres i morgen. Det er en hylle her som en gang hadde mitt navn p seg. Jeg kjenner igjen pulten ogs, og p den gr tavlen er det noen som har risset inn navnet mitt. Det var jeg, i en kjedelig mattetime som aldri tok slutt. Jeg ventet p resten av livet den gangen. Visste bare ikke at det skulle komme s fort.

     

    Caroline. 

     

  • Publisert: 23.05.2016, 03:04
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Snn var det

  • Publisert: 23.03.2016, 15:11
  • Kategori: Personlig






  •  

     

    Jeg kan ikke huske min frste hyttetur. Det er nok fordi jeg bare var noen f mneder gammel frste gang jeg tilbrakte helgen her inne. Siden den gang har jeg sittet i bilen fredag ettermiddag flere ganger enn jeg kan tenke meg. Fr mtte vi reise med ferge en del av veien, spise en plse i brd p vei over fjorden, men n kan vi fint kjre bil helt frem. I alle fall nr vret er rolig og veiene pne.

     

    Nr jeg var liten betydde hyttehelg kvalitetstid med familien i en relativt liten tmmerhytte, uten innlagt vann eller strm. P vinterstid var det bitende kaldt bde inne og ute nr vi kom frem, og hytta mtte varmes opp med peisvarme fr vi kunne kle av oss bobledressen. I hjrnet sto en liten kasse tv, med en skjerm ikke stort strre enn en brbar pc, og p den duret gullrekka, mens antenna p toppen kjempet fortvilt for f inn nok signal. Ssteren min og jeg sov i kyeseng, og vi mtte ned til elven for hente vann flere ganger i lpet av helgen. Scooteren var en gammel Yamaha med plass til to, og dersom sleden var full mtte vi hoppe av og dytte med s mye kraft vi kunne, for f doningen opp den bratte bakken.

     

    Mamma lagde hyttemat i den lille kjkkenkroken og fylte hele hytta med os og kjrlighet, mens pappa mket sn fra taket som vi brukte til lage hule i. Skiene sto oppstilt mot hytteveggen og akebrettet var aldri langt unna.  I en periode av livet fltes det som reise p ferie hver gang vi skulle dra p hytta.

     

    S ble jeg eldre, og det var stas vre hjemme alene. Invitere venner p besk, og ha hele huset for seg selv mens mamma og pappa kjrte innover til hytta for plukke br, g p ski og se gullrekka p NRK. I mellomtiden pusser vi opp, bygger ut, legger inn strm og oppgraderer snscooteren bde en og to ganger. Selv med eget sertifikat for kjre snscooter, velger jeg vre hjemme fremfor inne p hytta. Snn er det, i den alderen. 16-17-18. Det er s mye som er kulere enn hente vann p elva.

     

    N er jeg snart 21. Hytta er strre, dekningen bedre og vi har til og med ftt internett. I en alder av 20 r er det luksus f vre p hytta. Avslappende og ndvendig. 2 meter til skilypa og s frisk luft som du bare finner i fjellet. Nr jeg leser i hytteboka, om helgene fr jeg ble fdt, tiden uten vann og strm, oppussing, jakt, fiske og sanking av br, synes jeg synd p alle de som ikke har hatt hytte. P de som ikke har mtte hente ved eller bade i den lille grnne stampen midt p gulvet. P de som ikke har snrekjrt p ski, lrt kjre scooter litt for tidlig, spilt yatzy rundt stuebordet eller ftt flis i foten fra det ubehandlede tregulvet. P de som ikke har tent bl rett p utsiden og grillet plser til lunsj. Men mest av alt p de som ikke har opplevd at det er ok ta det helt med ro, at det gr fint selv om det ikke skjer noe hele tiden, og at du antakeligvis overlever selv om du ikke har mobildekning noe annet sted enn p taket. 

  • Publisert: 23.03.2016, 15:11
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • Den internasjonale kvinnedagen

  • Publisert: 08.03.2016, 23:51
  • Kategori: Personlig


  • Jeg er vokst opp i et likestilt hjem.
    I dag vil jeg gratulere mamma,

    som ogs er et forbilde for meg, med kvinnedagen.
     

    "Ja, jeg er jo for likestilling, men det er ikke snn at jeg er feminist eller noe"

     

    Jeg er sikkert ikke den eneste som har hrt noen si dette, jeg tror faktisk jeg har sagt det selv. Det var i s fall fr jeg lrte at ordet feminist faktisk betyr likestilling i seg selv. Med det i bakhodet burde alle omtale seg selv som feminist, bde kvinner og menn. Jeg har aldri skjnt hva som er s skremmende med det ordet.

     

    I 2016 er fortsatt det bli fdt som jente noe av det farligste som finnes. 1 av 10 norske jenter har blitt voldtatt. Snn vil ikke jeg ha det. Men hvordan kan vi endre det? Holder det med tog og paroler 8. Mars? Jeg tror jenter m g i tog hver dag, sammen. St sammen slik at gutter skal slutte se p oss som objekter. Slik at de slutter omtale jenter som horer, sluts og luremus. Likevel, frst av alt m vi st sammen for slutte og omtale hverandre p den mten.

     

    Voldtekt er den eneste kriminelle handlingen hvor offeret blir spurt om han/hun la opp til det. Om hun hadde p seg utfordrende klr, om han/hun ikke egentlig var med p det, hadde lyst. Har du noen gang hrt slike sprsml i forbindelse med andre kriminelle handlinger? "Er du sikker p at du ikke ga innbruddstyven den fryseboksen?", "Men, du er helt sikker p at du ikke la opp til at de skulle stikke av med bilen din?", "Vel, man kan jo aldri vre helt sikker p at hun ikke ville at noen skulle stjele den veska hennes, da?". Det er jo rett og slett helt absurd.

     

    Jeg har enn til gode at gutter p min egen alder svarer med et kontant ja eller uttrykker at de er 100% enig i det jeg sier, hvis jeg prver fremme en sak hvor jeg mener at kvinner blir undertrykt. Det er skremmende. For det betyr at noe er s grunnleggende feil helt fra vi er barn, noe som sier at menn er mer verdt enn kvinner, at det vre gutt er bedre enn og vre jente. Jeg gleder meg til vi skal skjnne at det er feil, og at kvinner er akkurat like mye verdt som menn. Like mye verdt hva gjelder lnn, like mye verdt i muligheter og ikke minst at min kvinnekropp er like mye verdt som enhver mannekropp. Den dagen er ikke i dag, derfor m vi fortsette markere kvinnedagen i rene som kommer. 

  • Publisert: 08.03.2016, 23:51
  • Kategori: Personlig
  • 6 kommentarer
  • Blogg osv

  • Publisert: 06.03.2016, 02:36
  • Kategori: Personlig
  •  

    Lrdag og klokken har passert midnatt, s da vkner jeg til liv og skriver litt. Blogg-Norge har vrt s kaotisk den siste tiden at jeg har flt at jeg bare vil blogge hvis jeg virkelig har hatt noe dele. Ikke skrive om klr, nye ting, mat, hverdag eller noe annet overfladisk som alle de store bloggerne fr kritikk for hver eneste dag. Jeg har liksom ville vrt viktigere enn det, mer reflektert og ikke s simpel. I bunn og grunn handler det vel om at det bli kategorisert som blogger ikke er noe vre stolt over akkurat n, virker det som. Det har frt til at jeg ikke har villet skrive eller poste noe med mindre det har vrt personlig eller viktig for meg. Med mindre det har vrt noe jeg har flt at jeg kan forsvare.

     

    Det skal jeg fortsette med, men jeg har ogs bestemt meg for at blogg skal vre gy. Denne bloggen burde gjenspeile meg som person (i alle fall deler av det) og det er jo s mye mer enn alt som er politisk korrekt og innafor bestandig. Jeg sier ikke at jeg skal legge meg i senga og ta bilder av meg selv i Calvin Klein underty mens jeg forteller om mine nye vippe-extensions og linker til klinikken som fyller leppene mine med restylane, men det betyr mer av det jeg synes er gy. Det jeg vil dele, og ikke bare det jeg synes er rett, men derfor ogs litt kjedelig. Mote og klr er en snn ting som jeg synes er gy, men som jeg samtidig synes er s utrolig lite viktig i andre sammenhenger.

     

    Jeg vil skrive mer, blogge mer bilder, mer mat, mer av alt det som jeg synes er fint her i verden. Starter like godt med en fast greie som heter 3 fine ting, du kan lese frste post HER 

  • Publisert: 06.03.2016, 02:36
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Tur retur hjem

  • Publisert: 25.02.2016, 22:44
  • Kategori: Personlig
  •  

    Jeg har vrt hjemme en uke. Da blir jeg alltid litt mer flelsesmessig engasjert, litt inspirert og veldig bevisst p hva som betyr noe her i livet. Flyturen til Magerya gr alltid litt for sakte, og dagene frem til neste flytur gr alltid litt for fort. P Widere 937 mot Troms sitter jeg i mine egne tanker og lurer p hvor tiden ble av. P SAS SK 4545 til Oslo sover jeg litt, og p Tax Free har jeg begynt glede meg til komme tilbake til Chester. Det er en prosess. 

     

    Denne uken hjemme var ekstra fin, for vi overrasket pappa med bursdagsfest for feire at han fylte 65. Det var taler og sang og musikk. Og ekte Elvis-kake til jubilanten. Etter en lrdag fylt av latter og glede og hits fra 60-tallet, slo det meg litt for hardt at pappa faktisk fylte 65. Jeg skulle gjerne hatt foreldre som bare var 40, og som hadde planer om leve til lenge etter de var fylt 90. Tanken p at jeg en dag skal leve uten foreldrene mine er noe av det skumleste jeg vet.

     

    Nr jeg er hjemme er jeg bare meg selv, og der vet nesten alle hvem jeg er, bortsett fra meg. For jeg fler at det finnes s mange sider av samme menneske. Kan man sttte Unicef for s bruke 13 000 kroner p ny Macbook? Kan man hre p bde Staysman og The Beatles? Kan man se p Keeping Up With the Kardashians uten kalle det en guilty pleasure? Hvor gr grensen for hva man kan legge ut p instagram for fortsatt bli sett p som ?en ordentlig og smart jente?? Kan man forandre verden hvis man bare vil bli journalist? Og hvem er det egentlig som sitter p svarene? Det burde kanskje vrt meg.  

  • Publisert: 25.02.2016, 22:44
  • Kategori: Personlig
  • 2 kommentarer
  • Pip

  • Publisert: 03.02.2016, 16:42
  • Kategori: Personlig
  • ...

    Huske du

    Da vi lekte gjemsel

    Da vi kunne alle de beste plassan

    gjemte m og mtte tisse

    Et lite pip

    S fant du m


    -


    kan dem fortsatt

    E det bare ?

    No gjemme hjerte mitt der

    Pip

    Kanskje finn du det snart

    ...

  • Publisert: 03.02.2016, 16:42
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Nr det blir jul

  • Publisert: 03.12.2015, 19:17
  • Kategori: Personlig








  • Nr det blir jul, p ordentlig, og jeg er hjemme i Honningsvg, da skal jeg spise klementiner hver eneste dag. Jeg skal lete etter de beste, akkurat passe ste, akkurat passe sure, og spise litt for mange hver dag. En til frokost og 5 til kvelds.

    Nr det blir jul skal jeg bake hjemmelaget pepperkakehus, med non stop og seigmen og masse melis. Jeg skal ikke pynte med lakris, og s skal jeg spise mere godteri enn jeg dekorerer med, for det er tross alt viktigst.

    Nr det blir jul, og kanskje litt fr, skal jeg se alle de fine julefilmene. Hjemme Alene 1 og 2, The Grinch, The Holiday og selvflgelig Love Actually, kanskje tre ganger, kanskje fler. Og Harry Potter, for det er litt julestemning i Harry Potter ogs faktisk.

    Nr det blir jul skal jeg sette pris p alle de fine vennene mine, tilbringe etterlengtet tid sammen med dem, og gi de gaver. Gaver jeg har kjpt nr jeg tenkte p dem, og sagt til meg selv at dette vil hun sikkert like, og pakket inn s fint jeg kan.

    Nr det blir jul skal jeg nyte julelys og julesn og alle juletradisjoner. Jeg skal se Tre Ntter Til Askepott og henge julestrmpen p peisen, akkurat der den skal henge.

    Nr det blir jul skal jeg spise norsk mat. Jeg skal kose meg med norske minusgrader og norsk julesn. Ta vare p den lille tiden jeg fr med mrketid og drikke masse norskt, iskaldt vann rett fra springen.

    Nr det blir jul skal jeg gi alle de jeg er s glad i en skikkelig god klem. Vi er s bortskjemte med fine stunder at vi nesten begynner tenke p neste jul, fr denne er ferdig. Ingen vet hva det neste ret bringer, eller hvor mange fine julefeiringer vi fr. Minnene er det kjreste vi har, de m vi ta vare p hvis julen en gang ikke blir slik som den er n.

    Nr det blir jul skal jeg ikke glede meg til noe. Da skal jeg bare kose meg med det som skjer akkurat der og da. Jeg skal ikke glede meg til dagen etter, eller kvelden, eller julaften. Jeg skal bare vre hjemme, fordi det er jul.

    Nr det blir jul skal jeg hre p juleplata til Kurt Nilsen. Prve synge med, men ikke rekke opp til de hye tonene. Jeg skal hre alle sangene etter hverandre, selv om jeg liker Stjernesludd best.

    Nr det blir jul skal jeg vre sammen med skjnne tantebarn. Jeg skal gjenoppleve magien ved vre barn i julen gjennom dem, og jeg skal ta vare p smilene, og spenningen i ynene deres nr vi snakker om julenissen. Jeg skal fortelle at han kommer ned gjennom pipen, og at alle barn som har vrt snille for gaver, og s skal jeg vre glad nr de tror p, for det varer ikke evig.

  • Publisert: 03.12.2015, 19:17
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer
  • Julelys

  • Publisert: 03.12.2015, 01:06
  • Kategori: Personlig



  • Det rakk alts bli desember fr jeg fant fram bloggen igjen. Det rakk faktisk bli 3. desember - akkurat to uker til jeg skal hjem. Jeg rakk levere mine to frste eksamensoppgaver, og veldig mange bekjente rakk og poste den rlige "jeg har verdens beste mamma som ordner julekalender selv om jeg er voksen" posten p sosiale medier. S da har vi det unna veien, n er det snart jul.

    I dag var det 15 grader ute. Hadde det ikke vrt for alle lysene, alt glitteret og all julemusikken p absolutt alle butikker, hadde jeg nesten trodd det var juni. Men det er alts desember, og jeg har vrt ute og sett etter julegaver. Spiste en pannekake med nutella til lunsj, fr jeg ruslet hjemover og laget taco til hele kollektivet ++. De hadde aldri spist taco fr, s jeg tok p meg ansvaret og introduserte alle sammen for ekte norsk taco. N spiser alle tacoen sin slik jeg spiser min, og de har lovet aldri kjpe Guacamole, men og alltid lage selv! Men, det er en helt annen historie. P vei hjem ga jeg 3 pund til han mannen p gata som spiller munnspill. Han har tatt p seg nisselue for anledningen, og er ellers like blid som alltid. I dag fortalte han meg at han heter charles, og at han var i Norge for 40 r siden. Han haiket hele veien, og endte til slutt opp i Kiruna. Charles spurte meg om nordlyset og midnattsolen, og jeg fortalte det jeg visste, og at jeg er s heldig som er fra bde midnattsolens og nordlysets rike. Jeg lovte stoppe og prate med han neste gang veiene vre skulle krysses, og han nsket meg god jul. Nr jeg gikk hjem tenkte jeg at han sikkert var veldig glad for at det var 15 grader, og at han antakeligvis ikke nsker seg julesn like mye som meg. Lurte ogs litt p om han har spist taco, kanskje han fikk smake i Norge i 1975.

  • Publisert: 03.12.2015, 01:06
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Pusterom

  • Publisert: 19.11.2015, 18:56
  • Kategori: Personlig
  • Jeg har ikke hatt noe skrive om Paris enn, og i alle fall ikke om noe annet. Jeg ville helst slette alt jeg hadde skrevet tidligere nr det smalt. Det virker s ubetydelig. Jeg vil ikke vre hun som deler tanker om bodybutter som lukter kokos nr mennesker blr i Paris. Nr mennesker blir skutt og drept, og jeg synes uken min har vrt tung fordi jeg mistet en fuckings koffert, og s fikk den tilbake.

    Jeg flte jeg svmte i bloggposter og profilbider og facebookstatuser som stttet og ba for Paris. Har aldri sett s mange franske flagg i lpet av et dgn, som svakt filter over partybilder fra Ibiza og kjrestepar p topptur. Plutselig hadde alle et forhold til Paris. Jeg skjnner at man vil vise omsorg. Jeg skjnner at man bryr seg. Heldigvis er de fleste menneske nok til bry seg nr medmennesker opplever det verste som finnes. Likevel fr enkelte det til handle om seg selv. Midt oppi alt forteller de om sitt kjrlighetsforhold til Paris og poster Eiffeltrnet p Instagram. Plutselig fles det ut som de gjr det for seg selv. For oppmerksomheten. For Likes. P et punkt ville jeg spy av hele greia. Er jeg ikke medmenneske nok, jeg som ikke byttet til et midlertidig rdt, hvitt og bltt profilbilde, av meg selv?

    Jeg skjnner det ikke helt. Ikke noe av det. Men jeg er redd vi er s selvsentrerte at selv ikke bilder av Triumfbuen vil redde verden. Hele kloden er i sorg, i alle fall i noen dager til, og s kan de som ikke allerede har gjort det, bytte tilbake til sitt originale profilbide p facebook. Alt fles s meningslst. Og snart er det jul, og alle er glade igjen, for de fikk det de nsket seg under treet. Bare ikke fred.

  • Publisert: 19.11.2015, 18:56
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Til Elias

  • Publisert: 24.10.2015, 22:41
  • Kategori: Personlig




  • Til Elias.
    I dag blir du 8 r. Du har feiret bursdag med huset fullt av venner og bordet fullt av kaker. Bursdagskake med 8 lys og pakker med alt du nsket deg. I dag er det 8 r siden du ble fdt. Min frste, og eneste, nev. Det fles som om det var i gr. Jeg kan ikke skjnne at det er 8 r siden telefonen kom, en frisk og fin gutt ble fdt 24. oktober. Elias Johan Simonsen. Du er blitt s stor p s kort tid. Men det er alts sant, at det er 8 r siden jeg ble tante for frste gang, til deg. At jeg lp litt fortere enn vanlig p hndballtrening en torsdag for 8 r siden, fordi jeg var s stolt og kry, over den lille gutten som skulle bli stor s fort. Fordi jeg ville fortelle alle at jeg var blitt tante, til verdens skjnneste gutt med store bl yne og smilehull, i en alder av 12.

    Du har gitt meg s mye glede. Hvem hadde trodd at en s liten kropp kunne spre s mye glede? Gode klemmer, snille ord, brede smil, trer, krokodilletrer og latter. Masse latter. Latter nr jeg kiler deg under knrne, latter nr du lurer meg med gamle gter, og jeg lurer deg nr jeg later som jeg gr p. Latter nr smsskene dine gjr seg til, latter nr bestemor og bestefar tuller og tyser.

    Jeg skulle gjerne vrt hjemme i dag. Sett gavene og kakene og vennene dine. Gitt deg en skikkelig god klem og kilt deg bak knrne. Jeg skulle gjerne vrt hjemme hver dag, invitert deg p overnatting oftere, spilt fotball oftere, bakt muffins oftere og bare vrt tanten din. Se deg vokse opp. Bli litt hyere hver eneste sommer, lese litt bedre hver eneste hst og skyte fotballen litt hardere hver eneste vr. Nr julen kommer skal vi gjre alt det du liker gjre, sammen. Men i dag er jeg her og du der, og du har bursdag. Gratulerer med dagen. Gla i deg, lille, store venn.

  • Publisert: 24.10.2015, 22:41
  • Kategori: Personlig
  • 3 kommentarer
  • hits