Caroline Simonsen

Håndskrevet

  • Publisert: 20.11.2016, 11:52
  • Kategori: Personlig

  •  

    Da jeg skulle finne notatboken min for å skrive ned en slags leseplan til eksamen, kom jeg over noe jeg skriblet ned sist jeg var på besøk i Chester, for om lag en måned siden. Jeg satt alene på kafé og spiste lunsj, og så tok tankene meg mens jeg satt der. Det hadde jeg glemt, men nå skriver jeg det her. 

    Det føltes rart å skulle reise tilbake til Chester. Å ta flyet fra Oslo til Manchester og toget fra Manchester til Chester igejn. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men fordi jeg hadde lært meg å leve med, og slått meg til ro med at jeg ikke skulle være internasjonal student dette året. Likevel, i det jeg sto i passkontrollen, kjente jeg på akkurat de samme følelsene jeg fikk første gang jeg reiste akkurat hit alene. Det føltes som om jeg var kommet for å bli, og i et øyeblikk glemte jeg at returbilletten var booket lenge i forveien, og at den var datostemplet til bare en uke etter at jeg fikk lande på mitt favorittsted igjen.

    Så godt det var å se togstasjonen igjen. Kjenne den britiske luften, som er betydelig varmere enn den norske i oktober. Så fint det var å småprate med taxisjåføren, på en måte som man bare småprater med taxisjåfører i England. Jeg kjente på hvor fint det kunne vært å fortelle han at jeg bodde i Chester. At jeg akkurat var kommet hjem igjen, etter en ekstra lang sommerferie i Norge. Skulle gjerne sagt at jeg studerte ved universitetet her, og at jeg var klar for tredje semester. Det føltes egentlig helt naturlig å nevne at jeg spilte håndball for et lag som het Deva, og at favorittresturanten min lå i Lower Bridge Street, og hadde verdens beste pizza. Men jeg sa ikke det, ikke noe av det. 

    I det jeg vandrer rundt på brostensbelagte britiske gater tenker jeg liksom at det er her jeg hører hjemme. Blant hyggelige, smilende mennesker, puber for hele familien og fotballgale småbarnsforeldre. Det var kanskje da, like før jeg stoppet opp i folkemengden for å høre på han som alltid spiller fiolin utenfor hotellet, at jeg bestemte meg for at jeg ikke er ferdig med England. Til høsten skal jeg på utveksling, og i løpet av disse seks dagene i landet som ga oss The Beatles, Harry Potter, Judi Dench og utallige elendige bidrag i Eurovision, ble jeg mer og mer sikker på at det er akkurat hit jeg skal dra tilbake igjen, omtrent 17 år etter at jeg reiste dit første gang. 

  • Publisert: 20.11.2016, 11:52
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Men finnes det egentlig nok oksygen

  • Publisert: 15.11.2016, 23:23
  • Kategori: Personlig
  • Hvem hadde trodd at det kunne bli så mørkt i et hjerte som vanligvis rommer så mye lys? Ikke jeg. Men et hjerte tåler bare så så mye alene. Kanskje litt mer sammen med noen andre, men på et punkt sier det stopp. Hjertet mitt har ikke tålt så fryktelig mye denne høsten. Slutten på året har liksom vært litt mørkere enn det jeg er vant til, og jeg kjenner mørketiden som min egen baklomme, for å si det sånn. Det er ikke så ofte jeg trekker meg tilbake, men jeg har kjent på det behovet i det siste. Det blir liksom ikke nok plass. Det er vanskelig å puste hvis noen andre sluker all oksygenet i rommet. Det er desto vanskeligere dersom de ikke skjønner det selv, dersom de ikke skjønner deg, helt. Det er det ikke så mange som gjør.  

    Jeg som vanligvis er ganske glad for å være meg. Takknemlig, kanskje til og med litt stolt enkelte ganger. Og så blir det plutselig mye vanskeligere enn det bruker å være, og jeg føler det så mye nærere, og hardere.  

  • Publisert: 15.11.2016, 23:23
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Ikke gråt fordi det er vinter

  • Publisert: 09.11.2016, 10:23
  • Kategori: Hverdag

  • Den aller første snøen dalte tung og våt.

    Men ikke gråt om det er vinter og det snør 
    Det kommer sommer etter den som alltid før.
    Jeg vet at det er vondt når den du elsker snur og går
    Men husk at snøen bare gjemmer på en vår. 







     

    Donald Trump har altså vunnet valget, og det er fryktelig kaldt ute. Det kan være helt tilfeldig, men er nok mest sannsynlig ikke det. Det skal bli godt å slippe valgmålinger og taler og debatter og drittslenging kandidatene i mellom. Nå skal jeg se på The Crown istedenfor. En ny storsatsning fra Netflix, som lover å fylle tomrommet etter Downton Abbey, og som handler om selveste Queen Elizabeth. Det blir mye kosligere enn Hilary´s E-poster og Donald´s hentesveis, selv om det ikke ser ut til at vi klarer å unngå den de neste fire årene. 

    I morgen reiser jeg til Oslo, og det kunne ikke passet bedre. Jeg gleder meg skikkelig. Reiser til hovedstaden for å feire den flotteste 30-åringen jeg kjenner, og for å henge med venner og familie som jeg savner hele tiden. Oslo er iskald i november, men det gjør ingenting når jeg har så fine planer. Kanskje blir det litt julegaveshopping også, men det kommer ann på når stipendet tikker inn på konto. I dag må jeg altså pakke, finne ut hva jeg skal ha på meg i min aller første 30-årsdag, og så tenker jeg å trene, og i tillegg lese litt pensum. Det blir en ganske fin onsdag, tenker jeg, tross valg og kuldegrader. 

  • Publisert: 09.11.2016, 10:23
  • Kategori: Hverdag
  • 2 kommentarer
  • Antall ord: 375

  • Publisert: 06.11.2016, 13:18
  • Kategori: Personlig








  • Av og til føles livet akkurat passe sort/hvitt. Ikke grått, men nyansert og balansert mellom sort og hvitt. Jeg har følt meg så voksen i det siste. Ikke på en sånn "gamlisungdom-måte" som jeg snakket om i går, men på en "21-år-gammelt-menneske-måte". Jeg føler at jeg tar en del voksne valg, og at jeg ikke nødvendigvis klarer å bestemme meg for om det er trist eller fint. Det føles så lenge siden jeg fylte 18 år og liksom skulle bli voksen sånn over natten, men ikke ble det i det hele tatt. Nå omgåes jeg en del med slike mennesker, og da ser jeg ganske tydelig at jeg ikke er en av dem lengre. Det er egentlig helt greit 

    Jeg husker at jeg brukte å gråte om kvelden fordi jeg ikke ville bli voksen når jeg gikk på barneskolen. Jeg ville bare leke for alltid. Plutselig sitter jeg her, driver og utdanner meg til noe jeg ikke vet om jeg kommer til å jobbe som, og henger med folk jeg ikke vet om jeg kommer til å ha noe med og gjøre om 2,5 år. Samtidig er de aller viktigste menneskene i livet mitt langt unna, og de får jeg bare se i korte perioder spredt utover et år. Og så var det de planene da, som jeg har i hodet og i hjertet og i notatene på iPhonen. Idéene, drømmene og tekstene. Der inne er det ikke fullt så sort/hvit. Er dette toppen? The golden days? 

    Kanskje jeg ikke er laget for dette, ikke noe av det. Eller kanskje jeg bare synes det er vanskelig å akseptere at jeg skal følge den samme stien som alle de andre. Ikke gå i et brattere terreng, bli våt på føttene og kutte grener på veien, men følge den allerede opptråkte stien, på rekke bak de andre, hvor jeg holder føttene tørre. Jeg føler at vi har et ansvar for å ta de mulighetene vi har, når vi først kan. Det kjennes livsfarlig å skulle bli kjedelig, men det er vel kanskje farligere å frykte det enn og faktisk la det skje. 21 år og redd for å miste gnisten, eller kanskje aldri finne den, eller i verste fall, at ingen andre noen gang skal se den.  

  • Publisert: 06.11.2016, 13:18
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Gamlisungdom

  • Publisert: 05.11.2016, 12:29
  • Kategori: Hverdag


  • Det ble ikke så tidlig morgen som jeg hadde tenkt i dag, for når klokken ringte klokken ni kjente jeg at jeg bare ville sove litt til. Da ble det til at jeg ikke forlot den lune senga før klokken halv elleve, men det var helt greit, og relativt tidlig, egentlig. Jeg kokte kaffe og havregrøt umiddelbart, og så samtidig at snøen dalte ned på utsiden. Den dalte faktisk, det er ikke noe jeg bare skriver fordi det høres fint ut, men fordi de første snøfnuggene bare vugget seg ned til det grønne gresset, akkurat som om det var verdens mest naturlige ting. Og det var det kanskje også, i begynnelsen av november. Mamma har iallefall sendt MMS hjemmefra, og der er bakken hvit, så hvit at det snart er sparkeføre liksom, og da kom hjemlengselen sigende, som alltid når mamma sender MMS. Det er noe litt finere og mer høytidelig med MMS, akkurat som det betyr litt mer enn et vanlig bilde på snapchat. På samme måte som det er finere å få brev enn og få e-post, hvis det kan sammenlignes. 

    Nå har jeg koset meg med havregrøt og kaffe, mens jeg har hørt Popquiz på P1. Snakk om gamlisungdom. Skal ut å gå en tur også, tenkte jeg, så plutselig var det mange paralleller å trekke til en gjennomsnittlig pensjonist. Heldigvis har jeg planlagt å se Melodi Grand Prix Junior i kveld, så det burde vel jevne ut min mentale alder ganske greit. Det sendes på Nrk1 da, så det kan jo faktisk være at det er det brorparten av pensjonistene skal se på, med mindre de har konvertert til HBO og Netflix, og har tenkt å streame Game of Thrones eller Orange is the New Black

    Jeg har ikke drukket kaffe fra et gammelt syltetøysglass altså, dersom noen var i tvil, for så Grünerløkka blir jeg nok aldri, til tross for at jeg trives ganske godt der. Jeg tenkte bare at jeg skulle forsøke å lage et glass iskaffe til senere, så nå står det i kjøleskapet for og bli kaldt, og så skal jeg tilsette melk etterpå. Da jeg var i England nå sist, drakk jeg så himla mye god iskaffe nemlig, og det selges jo ikke akkurat på hvert gatehjørne her i Volda. Det eneste jeg har fått tak i er de vanlige kartongene fra Tine, og de er gode, men det er så unødvendig mye tilsatt sukker, så jeg tenkte at det var bedre å lage selv. Mens jeg venter skal jeg ut en tur i den friske luften tenkte jeg. Kanskje jeg til og med tar med kamera. God helg. 

  • Publisert: 05.11.2016, 12:29
  • Kategori: Hverdag
  • 2 kommentarer
  • I ny drakt

  • Publisert: 03.11.2016, 18:21
  • Kategori: Hverdag


  • I dag var det vinter. To bittesmå minusgrader kjentes godt på kroppen når jeg gikk til høgskolen i dag morgest klokken ni. Det var første gang jeg så Volda dekket av et syltynt lag nysnø, og det knaset i det hvite gresset når jeg gikk over plenen, med vintersko for første gang etter sommeren. Det gir blandede følelser, og jeg var ekstra takknemlig for den varme kaffen i termokoppen, som varmet fingrene i kulden. 3. November og frost på bakken. Det er den tiden av året igjen. Noen sa en gang at det er 16 måneder i et år: November desember, januar, februar, mars, april mai, juni, juli, august, september oktober, november, november, november, november.

    Det er ikke bare Volda som har vist seg i ny drakt i dag, denne bloggen har også fått seg en real oppussing, og det var veldig på tide. Min fine venninne Trine har oppdatert headeren, overskriftene og bildestørrelsen for meg, og jeg synes resultatet ble veldig bra. Større bilder har jeg ønsket meg kjempelenge, og da var det greit å gjøre noen andre små forandringer i samme slengen. Kanskje blir det hyppigere oppdateringer fremover, det er jo ganske typisk når man har masse annet man heller burde gjøre, lese til eksamen for eksempel. 

  • Publisert: 03.11.2016, 18:21
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • hits