Caroline Simonsen

Stt surt bittert eller salt

  • Publisert: 23.05.2016, 03:04
  • Kategori: Personlig
  • I pskeferien var jeg vikar ved skolen jeg selv gikk p for noen r siden. Jeg skrev dette nr jeg var tentamensvakt, og s lot jeg det egentlig bare ligge, helt til n. Jeg tilbringer for yeblikket mine siste dager i England, s da er det ikke helt upassende tenke p hvor viktig det er og nyte de sm yeblikkene. Derfor poster jeg denne n.

     


     

    Det er som reise tilbake i tid, det vre tilbake i et klasserom fullt av ungdomsskoleelever. Plutselig fles det som om jeg hrer til her igjen, p en merkelig mte. Lukten er den samme som for 5 r siden; innestengt, desperat, og bortsett fra at jeg vet at jeg er blitt eldre ? fles det nesten ut som om jeg er 16 r igjen. Gardinene, de tunge gr gardinene som stenger alt lys og alt liv, ute. Frustrasjonen i rommet, i ynene til elevene, flelsen av at de m vre her, akkurat n, og hver eneste dag. Den stemningen som du bare finner her, hos en gjeng som har tilbrakt 10 r av livet sammen, og som bare finnes akkurat n. Ikke neste sommer, ikke p det klassetreffet om 10 r, men bare akkurat n - her.

     

    Guttene, som over natten strekte seg og fikk tendenser til biceps og markante kjeveben. Som begynner se ut som unge menn, men som egentlig bare er sm barn, en liten stund til. Jentene, som har ftt former, som bruker bh under sports-Bhen, bare snn for sikkerhets skyld. Som antakeligvis er slankere n enn de noen gang kommer til vre igjen, skjrere enn de noen gang har vrt, selv som sm barn, og ufattelig usikre p det meste rundt dem. Lrerne, som ikke skjnner noen ting av noe som helst. Den gjengen i klassen som har vrt p sin frste fest, som har tatt sin frste sigarett og som drakk sin frste Eplesider forrige lrdag, og s fortalte det til alle. De eldre guttene som plutselig gir oppmerksomhet til jentene i klassen. Yngre jenter som forelsker seg i de eldste og steste guttene p skolen. En gjeng med barn som plutselig blir unge voksne, uten at de helt skjnner det selv.

     

    De pliktoppfyllende, rebellene, de som har det litt tungt akkurat n. Alle vokser de sammen, og fra hverandre, p en og samme tid. Kjenner de hverandre? Egentlig ikke. Kommer de til holde sammen resten av livet? Noen, et par tre stykker, kanskje. Men, de gleder seg til fremtiden. Til sommerferie. Til og endelig fylle 18 r. Til den fotballturneringen, og det diskoteket, der alt er s mye mer spennende enn her. Til russetiden, som fles milevis unna. Til avslutte ungdomsskolen, men frst: til avslutte dagen. Netflix venter. Paradise Hotell i reprise. Hva som helst annet enn dobbeltime naturfag akkurat n.

     

    To stykker skal samme vei. Det skulle de i gr ogs, og dagen fr. De gr ikke alltid sammen likevel. Samtalen flyter liksom ikke, selv ikke etter 10 r. Eller, nr var det egentlig det skjedde? De som har vrt naboer hele livet, som lekte sammen hele tiden nr de var sm. Var det nr han endelig ble hyere enn henne? Nr hun begynte tenke p han oftere enn fr? Det m ha vrt da. De vet det ikke n, der de rusler hjem langs fortauskanten, men en dag, nr de er p fest sammen, s kommer samtalen til flyte igjen. Da kommer de til snakke om denne tiden, om hvor gode venner de var fr, og om hvor kleint det plutselig ble. Og s blir de enige om henge mer sammen, men det gjr de aldri.

     

    Hele verden endrer seg til hsten. De skriver alle boken om sitt eget liv, men akkurat n vil de helst bare hoppe over et par kapitler. Det skjer s mye spennende der fremme, om et par hundre sider. Akkurat n skriver de med liten skrift, og korrekturlakken er tom. De skulle bare visst at de aldri fr bla tilbake. De stresser likevel, gjennom ukene og mnedene, og gjennom korridoren p tur hjem. De vet at de m tilbake igjen i morgen, de vet bare ikke hvor rart det er nr de aldri trenger komme tilbake igjen.

     

    Gulvet er blitt merkbart slitt. Et par eldre lrere har blitt pensjonister og det er ingen som bruker verken kritt eller svamp lengre. Likevel fles det som om tiden har sttt stille. Som om jeg m huske samfunnsfagsboken snn at jeg kan gjre de oppgavene som skal leveres i morgen. Det er en hylle her som en gang hadde mitt navn p seg. Jeg kjenner igjen pulten ogs, og p den gr tavlen er det noen som har risset inn navnet mitt. Det var jeg, i en kjedelig mattetime som aldri tok slutt. Jeg ventet p resten av livet den gangen. Visste bare ikke at det skulle komme s fort.

     

    Caroline. 

     

  • Publisert: 23.05.2016, 03:04
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • hits