Caroline Simonsen

Søtt surt bittert eller salt

  • Publisert: 23.05.2016, 03:04
  • Kategori: Personlig
  • I påskeferien var jeg vikar ved skolen jeg selv gikk på for noen år siden. Jeg skrev dette når jeg var tentamensvakt, og så lot jeg det egentlig bare ligge, helt til nå. Jeg tilbringer for øyeblikket mine siste dager i England, så da er det ikke helt upassende å tenke på hvor viktig det er og nyte de små øyeblikkene. Derfor poster jeg denne nå.

     


     

    Det er som å reise tilbake i tid, det å være tilbake i et klasserom fullt av ungdomsskoleelever. Plutselig føles det som om jeg hører til her igjen, på en merkelig måte. Lukten er den samme som for 5 år siden; innestengt, desperat, og bortsett fra at jeg vet at jeg er blitt eldre ? føles det nesten ut som om jeg er 16 år igjen. Gardinene, de tunge grå gardinene som stenger alt lys og alt liv, ute. Frustrasjonen i rommet, i øynene til elevene, følelsen av at de må være her, akkurat nå, og hver eneste dag. Den stemningen som du bare finner her, hos en gjeng som har tilbrakt 10 år av livet sammen, og som bare finnes akkurat nå. Ikke neste sommer, ikke på det klassetreffet om 10 år, men bare akkurat nå - her.

     

    Guttene, som over natten strekte seg og fikk tendenser til biceps og markante kjeveben. Som begynner å se ut som unge menn, men som egentlig bare er små barn, en liten stund til. Jentene, som har fått former, som bruker bh under sports-Bhen, bare sånn for sikkerhets skyld. Som antakeligvis er slankere nå enn de noen gang kommer til å være igjen, skjørere enn de noen gang har vært, selv som små barn, og ufattelig usikre på det meste rundt dem. Lærerne, som ikke skjønner noen ting av noe som helst. Den gjengen i klassen som har vært på sin første fest, som har tatt sin første sigarett og som drakk sin første Eplesider forrige lørdag, og så fortalte det til alle. De eldre guttene som plutselig gir oppmerksomhet til jentene i klassen. Yngre jenter som forelsker seg i de eldste og søteste guttene på skolen. En gjeng med barn som plutselig blir unge voksne, uten at de helt skjønner det selv.

     

    De pliktoppfyllende, rebellene, de som har det litt tungt akkurat nå. Alle vokser de sammen, og fra hverandre, på en og samme tid. Kjenner de hverandre? Egentlig ikke. Kommer de til å holde sammen resten av livet? Noen, et par tre stykker, kanskje. Men, de gleder seg til fremtiden. Til sommerferie. Til og endelig fylle 18 år. Til den fotballturneringen, og det diskoteket, der alt er så mye mer spennende enn her. Til russetiden, som føles milevis unna. Til å avslutte ungdomsskolen, men først: til å avslutte dagen. Netflix venter. Paradise Hotell i reprise. Hva som helst annet enn dobbeltime naturfag akkurat nå.

     

    To stykker skal samme vei. Det skulle de i går også, og dagen før. De går ikke alltid sammen likevel. Samtalen flyter liksom ikke, selv ikke etter 10 år. Eller, når var det egentlig det skjedde? De som har vært naboer hele livet, som lekte sammen hele tiden når de var små. Var det når han endelig ble høyere enn henne? Når hun begynte å tenke på han oftere enn før? Det må ha vært da. De vet det ikke nå, der de rusler hjem langs fortauskanten, men en dag, når de er på fest sammen, så kommer samtalen til å flyte igjen. Da kommer de til å snakke om denne tiden, om hvor gode venner de var før, og om hvor kleint det plutselig ble. Og så blir de enige om å henge mer sammen, men det gjør de aldri.

     

    Hele verden endrer seg til høsten. De skriver alle boken om sitt eget liv, men akkurat nå vil de helst bare hoppe over et par kapitler. Det skjer så mye spennende der fremme, om et par hundre sider. Akkurat nå skriver de med liten skrift, og korrekturlakken er tom. De skulle bare visst at de aldri får bla tilbake. De stresser likevel, gjennom ukene og månedene, og gjennom korridoren på tur hjem. De vet at de må tilbake igjen i morgen, de vet bare ikke hvor rart det er når de aldri trenger å komme tilbake igjen.

     

    Gulvet er blitt merkbart slitt. Et par eldre lærere har blitt pensjonister og det er ingen som bruker verken kritt eller svamp lengre. Likevel føles det som om tiden har stått stille. Som om jeg må huske samfunnsfagsboken sånn at jeg kan gjøre de oppgavene som skal leveres i morgen. Det er en hylle her som en gang hadde mitt navn på seg. Jeg kjenner igjen pulten også, og på den grå tavlen er det noen som har risset inn navnet mitt. Det var jeg, i en kjedelig mattetime som aldri tok slutt. Jeg ventet på resten av livet den gangen. Visste bare ikke at det skulle komme så fort.

     

    Caroline. 

     

  • Publisert: 23.05.2016, 03:04
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • hits