Caroline Simonsen

Det fineste med vre nordfra

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig

  • I helgen har Volda vrt et lite stykke Nord-Norge. Fra torsdag til sndag ble nemlig Den Norske Dokumentarfilmfestivalen arrangert, og det betyr at Volda har vrt fylt til randen med flotte mennesker og mye fin film. Jeg satt i billettluka og fikk hilse p filmglade mennesker som ogs viste seg vre ganske glade i l, og som generelt var ganske happy for vre her. Det har gjort at det har vrt ganske fint studere i Volda denne helgen, og glemme at det er en uke til eksamen. 

    Det fineste for min del har likevel vrt bli minnet p hvorfor jeg synes at jeg kommer fra den fineste delen av landet. Hvert eneste menneske, uten unntak, med omtrent samme dialekt som meg, har smilt litt bredere nr de har skjnt at de har hatt med en felles nordlending gjre. Ikke fr jeg har rukket si heia, eller , har de rykket til, sett opp og spurt s, kor du e fra du? Som om det var den strste selvflgelighet, som om vi automatisk skulle kjenne hverandre. S har jeg svart, sltt av en vits og sagt at vi sikkert blir snakkes, selv om vi mest sannsynlig ikke blir gjre akkurat det. 

    Det ligger liksom noe i det, treffe nordlendinger p steder du kanskje ikke s for deg at du skulle treffe s mange. S da slr dere av en prat da, og kjenner p det fellesskapet som du ikke trenger betale medlemsavgift til, for vre en del av. Du ble bare fdt inn i det, og n er du resmedlem resten av livet. 

    Jeg s rogalendinger mte rogalendinger, stlendinger mte stlendinger og til og med bergensere som mtte bergensere, uten at de p noen som helst mte flte trangen etter prate litt skit, eller fortelle en intern vits. Men, nr en Finnsnesvring treffer en Honningsvging i Volda en passelig kald dag i april, da er det klart at det skal konverseres om hvorvidt Hammerfestinger virkelig er til stole p, eller om flyplassen i Volda er bedre eller vrre enn den i Srkjosbotn. Det skal flires hylytt, og underst skal det ligge en flelse av at dere har noe til felles, selv om dette er bde frste og siste gang dere treffes. 

    Det er ikke s nye om du er frivillig, publikum eller filmskaper, dersom den som str p andre siden av disken ogs vet hva det vil si vre en kauring, s fr de bak bare smre seg med tlmodighet. De fr bare vente p den len da, mens de lurer p om de to foran der egentlig er sskenbarn, for de kan da umulig ha mttes n nettopp. 

    Og nr jeg ikke trodde jeg kunne bli mer fornyd med vre nordlending, fikk jeg se rets fineste feelgood-dokumentarfilm: Tungeskjrerne. En film om barn som skjrer torsketunger med skarpe kniver, og som samtidig sjarmerer hele kinosalen. Jeg lo og grt om hverandre gjennom hele filmen. Litt fordi barna var s ste, s veltalte og s intelligente til 11-ringer vre. Litt fordi naturbildene fra Lofoten var s latterlig vakre, og litt fordi at akkurat da fltes det ikke ut som at jeg p noe som helst tidspunkt kunne bli mer stolt over komme fra den fineste og varmeste landsdelen p kartet. 

    Fra den delen der vi sier det som det er, der vi ikke er redde for fornrme, ikke redde for overdrive, ikke redde for vret eller for gjre et skikkelig stykke arbeid. Der vi ikke synes det gjr noe bli skitten p nvvan, der ungan kan vre ute alene, der sola skinner hele natten og det aldri blir tomt for brennvin og grove vitser. Der vi kjenner alle naboene og der tte timer i bil er en vanlig helgetur. I den delen av landet, verden, der vinden blser litt sterkere, der dramman drikkes litt fortere, og sprket er litt mer fargerikt. Der dem har vrt ute ei vinternatt fr, og lrt seg klare seg med det de har.

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • 18

  • Publisert: 18.04.2017, 12:31
  • Kategori: Hverdag
  • Tirsdag 18. april. 8 dager til jeg fyller 22 r. Full vinter hjemme og jeg sitter ved kjkkenbordet i Nordvgveien 9 og leser Medievitenskap. 8 uker har gtt siden jeg oppdaterte verden p livet mitt via denne bloggen. Mye har skjedd siden. De siste to ukene har jeg vrt hjemme. Blant kjente mennesker og kjente gater og bakglatte ski.

    Som vanlig har jeg litt lengre ferie enn mine medstudenter. Det vil si, jeg har tatt meg litt lengre ferie enn dem, og er fornyd med det. Som vanlig synes jeg det er godt vre hjemme. Det eneste som er uvanlig med denne ferien er at vi har vrt et familiemedlem for lite. Hunden min Stegg sa takk for seg for en uke siden, etter ha holdt ut med oss i nesten 11 r. Ganske rart forholde seg til dde kjledyr, synes jeg. Heldigvis rakk jeg se han og kose litt med han en siste gang. 

    P fredag skal jeg p Karpe Diem i spektrum og det er godt under en mned til frste eksamen. Hva skjedde med dette semesteret? Det forsvant i revyvinger og praksis og stemningsfylte lrdagskvelder, tror jeg. N m jeg bare lese siste rest av pensum (det er derfor jeg endte opp her inne) og ske utveksling til hsten, og s er det plutselig sommer. Sommer p Magerya, for 22. gang. 

    Tror jeg skal ut samle litt inspirasjon i form av bilder og film i lpet av dagen. Kjre rundt i Subaruen med radioen p. I morgen skal jeg klippe og stripe hret. Det har vokst s ufattelig mye denne vinteren. Kanskje har det noe gjre med at tiden har gtt s fort. N roper i alle fall etterveksten etter oppmerksomhet, og det gjr for s vidt pensum ogs. Raae og Osnes p P3, nykokt kaffe med akkurat passe mengde melk i koppen og helt tomt hus. 

  • Publisert: 18.04.2017, 12:31
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • hits