Caroline Simonsen

Det fineste med å være nordfra

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig

  • I helgen har Volda vært et lite stykke Nord-Norge. Fra torsdag til søndag ble nemlig Den Norske Dokumentarfilmfestivalen arrangert, og det betyr at Volda har vært fylt til randen med flotte mennesker og mye fin film. Jeg satt i billettluka og fikk hilse på filmglade mennesker som også viste seg å være ganske glade i øl, og som generelt var ganske happy for å være her. Det har gjort at det har vært ganske fint å studere i Volda denne helgen, og glemme at det er en uke til eksamen. 

    Det fineste for min del har likevel vært å bli minnet på hvorfor jeg synes at jeg kommer fra den fineste delen av landet. Hvert eneste menneske, uten unntak, med omtrent samme dialekt som meg, har smilt litt bredere når de har skjønt at de har hatt med en felles nordlending å gjøre. Ikke før jeg har rukket å si heia, eller æ, har de rykket til, sett opp og spurt så, kor du e fra du? Som om det var den største selvfølgelighet, som om vi automatisk skulle kjenne hverandre. Så har jeg svart, slått av en vits og sagt at vi sikkert blir å snakkes, selv om vi mest sannsynlig ikke blir å gjøre akkurat det. 

    Det ligger liksom noe i det, å treffe nordlendinger på steder du kanskje ikke så for deg at du skulle treffe så mange. Så da slår dere av en prat da, og kjenner på det fellesskapet som du ikke trenger å betale medlemsavgift til, for å være en del av. Du ble bare født inn i det, og nå er du æresmedlem resten av livet. 

    Jeg så rogalendinger møte rogalendinger, østlendinger møte østlendinger og til og med bergensere som møtte bergensere, uten at de på noen som helst måte følte trangen etter å prate litt skit, eller fortelle en intern vits. Men, når en Finnsnesværing treffer en Honningsvåging i Volda en passelig kald dag i april, da er det klart at det skal konverseres om hvorvidt Hammerfestinger virkelig er til å stole på, eller om flyplassen i Volda er bedre eller værre enn den i Sørkjosbotn. Det skal flires høylytt, og underst skal det ligge en følelse av at dere har noe til felles, selv om dette er både første og siste gang dere treffes. 

    Det er ikke så nøye om du er frivillig, publikum eller filmskaper, dersom den som står på andre siden av disken også vet hva det vil si å være en kauring, så får de bak bare smøre seg med tålmodighet. De får bare vente på den ølen da, mens de lurer på om de to foran der egentlig er søskenbarn, for de kan da umulig ha møttes nå nettopp. 

    Og når jeg ikke trodde jeg kunne bli mer fornøyd med å være nordlending, fikk jeg se årets fineste feelgood-dokumentarfilm: Tungeskjærerne. En film om barn som skjærer torsketunger med skarpe kniver, og som samtidig sjarmerer hele kinosalen. Jeg lo og gråt om hverandre gjennom hele filmen. Litt fordi barna var så søte, så veltalte og så intelligente til 11-åringer å være. Litt fordi naturbildene fra Lofoten var så latterlig vakre, og litt fordi at akkurat da føltes det ikke ut som at jeg på noe som helst tidspunkt kunne bli mer stolt over å komme fra den fineste og varmeste landsdelen på kartet. 

    Fra den delen der vi sier det som det er, der vi ikke er redde for å fornærme, ikke redde for å overdrive, ikke redde for været eller for å gjøre et skikkelig stykke arbeid. Der vi ikke synes det gjør noe å bli skitten på nævvan, der ungan kan være ute alene, der sola skinner hele natten og det aldri blir tomt for brennvin og grove vitser. Der vi kjenner alle naboene og der åtte timer i bil er en vanlig helgetur. I den delen av landet, verden, der vinden blåser litt sterkere, der dramman drikkes litt fortere, og språket er litt mer fargerikt. Der dem har vært ute ei vinternatt før, og lært seg å klare seg med det de har.

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • 18

  • Publisert: 18.04.2017, 12:31
  • Kategori: Hverdag
  • Tirsdag 18. april. 8 dager til jeg fyller 22 år. Full vinter hjemme og jeg sitter ved kjøkkenbordet i Nordvågveien 9 og leser Medievitenskap. 8 uker har gått siden jeg oppdaterte verden på livet mitt via denne bloggen. Mye har skjedd siden. De siste to ukene har jeg vært hjemme. Blant kjente mennesker og kjente gater og bakglatte ski.

    Som vanlig har jeg litt lengre ferie enn mine medstudenter. Det vil si, jeg har tatt meg litt lengre ferie enn dem, og er fornøyd med det. Som vanlig synes jeg det er godt å være hjemme. Det eneste som er uvanlig med denne ferien er at vi har vært et familiemedlem for lite. Hunden min Stegg sa takk for seg for en uke siden, etter å ha holdt ut med oss i nesten 11 år. Ganske rart å forholde seg til døde kjæledyr, synes jeg. Heldigvis rakk jeg å se han og kose litt med han en siste gang. 

    På fredag skal jeg på Karpe Diem i spektrum og det er godt under en måned til første eksamen. Hva skjedde med dette semesteret? Det forsvant i revyøvinger og praksis og stemningsfylte lørdagskvelder, tror jeg. Nå må jeg bare lese siste rest av pensum (det er derfor jeg endte opp her inne) og søke utveksling til høsten, og så er det plutselig sommer. Sommer på Magerøya, for 22. gang. 

    Tror jeg skal ut å samle litt inspirasjon i form av bilder og film i løpet av dagen. Kjøre rundt i Subaruen med radioen på. I morgen skal jeg klippe og stripe håret. Det har vokst så ufattelig mye denne vinteren. Kanskje har det noe å gjøre med at tiden har gått så fort. Nå roper i alle fall etterveksten etter oppmerksomhet, og det gjør for så vidt pensum også. Raae og Osnes på P3, nykokt kaffe med akkurat passe mengde melk i koppen og helt tomt hus. 

  • Publisert: 18.04.2017, 12:31
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • hits