Caroline Simonsen

Venner for livet

  • Publisert: 28.04.2015, 11:48
  • Kategori: Blogg
  • Jeg er heldig. Jeg har mange gode venner. Jeg er sosial og utadvendt, og etter å ha levd hele livet mitt på samme sted, har jeg mange mennesker rundt meg som jeg stolt kan kalle venner, og som jeg tror og håper ser på meg på samme måte. Det viktigste er likevel ikke å ha mange, men og ha de vennene du vet vil være der for deg uansett. Venner du ikke nødvendigvis trenger å gjøre noe sammen med, men som du bare vil tilbringe tiden din med, istedenfor å være alene. Mennesker som har sett alle sidene ved deg og vet hva de kan forvente av deg i ulike situasjoner. De vennene du kan komme til uten å ha avtalt det på forhånd, i de husene hvor du kjenner foreldre og søsken, og ikke trenger å banke på. Jeg har sånne venner, og i frykt for at de ikke vet akkurat hvor mye jeg setter pris på dem, skal jeg skrive det her. 

     


     

    Hun har vært en av mine nærmeste venner så lenge jeg kan huske. Mathilde, som er slående vakker for alle som ser henne. For meg også, men i mine øyne er Mathilde så mye mer enn det fine smilet og de vakre øynene. Hun er intelligent, mye klokere enn hun skjønner selv, og aldri redd for å si det hun mener. Hun kan være sta, og enkelte ganger skremmende bestemt, men aldri langsint og ofte veldig fort blid igjen. Hun er den sterkeste jenta jeg kjenner, både mentalt og fysisk, og jeg ser opp til måten hun takler vanskelige situasjoner på. Jeg sier det ikke ofte nok, men jeg har tenkt så mange ganger at jeg er veldig stolt over å kalle henne for en av mine beste venner. Mange tror de kjenner Mathilde, men de kjenner ikke alt. De vet ikke at hun fort kan finne på å bestille fisk på restaurant, eller at hun en gang var en habil svømmer på svømmestevne i Lakselv. De vet ikke at hun gjør stort sett hva som helst for de menneskene hun er glad i, og at hun en gang revnet buksen på vei til skolen fordi hun sparket så fort. Det vet jeg, og jeg vet at Mathilde kommer til å være en av mine aller beste venner i mange år fremover. 

     


     

    Marius og jeg har et vennskap som strekker seg over år, sene kvelder, gode filmer og eksepsjonelt lange bussturer. Vi ble gode venner når vi begynte på barneskolen og vi har hengt sammen siden, mer eller mindre. Marius er en kjernekar, en det er lett å prate med og utrolig lett og le med. Han skjønner ikke helt selv hvor bra han er, eller hvor mange som er glad i han, men det gjør jeg. Han skjønner ikke at jeg savner han akkurat like mye som han savner meg, eller at så mange mennesker setter pris på at akkurat han er den han er. Marius har tålt mer dritt enn jeg noen gang ville klart, og det er lov å være litt stolt over venner som er sterkere enn deg. Til tross for at han er allergisk mot omtrent alt en kan være allergisk mot, og til tider dobbeltbooker sin egen timeplan for å få vært med mest mulig folk, er det ingen tvil om at Marius er en av mine beste venner. Jeg vet at han kommer til å være der når jeg trenger det mest, og det betyr mer enn han noen gang kommer til å forstå. 

     


     

    Silje og jeg vokste opp sammen, og hun er nesten mer som en søster for meg enn en bestevenn. Jeg har omentrent tilbringt mer tid hjemme hos henne enn hos meg selv, og det vil jeg aldri angre på. Silje er ærlig, hun sier ting sånn som de er og sier i fra når noe er annerledes enn de burde være. Hun har noe godt i hjertet sitt, som andre ikke har, og er oppriktig opptatt av at folk rundt henne har det bra. Silje har tilgitt meg mer enn en gang, ikke fordi hun måtte, men fordi hun valgte det selv. Jeg ser forbi andre menneskers svakheter. Hun har egne meninger og tar sterke standpunkt, uten å la noen tråkke henne på tærne. Silje er den jenta jeg kjenner som er 100% seg selv hele tiden. Hun lar ikke samfunnet, eller andre mennesker bestemme hva hun skal gjøre, eller hva hun skal mene, og det er mer enn jeg kan si om noen andre jeg kjenner. Jeg tror ikke alltid hun skjønner hvor mye hun betyr for de rundt seg, eller hvor viktig hun er i menneskers liv, og ikke minst, mitt. Silje er til å stole på, og hun holder alltid hemmeligheter. Til tross for temperament, et snev av dysleksi og til tider grusomt konkurranseinstinkt, har hun en vilje av stål, som kan, og kommer til, å føre henne akkurat dit hun vil i livet. 


     



    Lisa er, som de tre andre, en barndomsvenn. Hun har vært der gjennom hele livet mitt, og beriket det med gode minner, gode råd og fin musikk. For andre er hun kanskje først og fremst et musikalsk talent med glimt i øyet. For meg er hun også viljesterk, voksen og unik. Lisa er et sånt menneske du vil at skal være der i en krisesituasjon, for hun sier alle de riktige tingene til riktig tid, enten det gjelder noen som står henne nær, eller bare bekjente. Hun er også utrolig trygg og sikker på seg selv, og det beundrer jeg henne for hele tiden. Hun vet hvor hun står til enhver tid, og holder fast ved egne verdier. Lisa setter også de menneskene hun er glad i fremfor alt annet, og hun har evnen til å merke når noe er galt eller noen har det vanskelig. Lisa har vært viktig for meg når jeg har hatt det tøft, og jeg blir roligere av å tenke på at hun også vil være der i fremtiden. Lisa er omsorgsfull, og aldri redd for å vise kjærlighet. Selv om hun er ekspert på stress, og til tider ekstremt utålmodig,  håper jeg Lisa vil være der på alle de viktige dagene i livet mitt. 

     

    Inspirert av Vanessa Rudjord
    www.vanessarudjord.no  

  • Publisert: 28.04.2015, 11:48
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • 365

  • Publisert: 25.04.2015, 10:24
  • Kategori: Blogg
  • Denne lørdagen er det akkurat et år siden vi startet russetiden hjemme i Honningsvåg. 365 dager siden vi startet salget av russeavis og hadde fest hjemme hos meg, som vi valgte å kalle kick-off. Fra og med i dag, og 22 dager frem i tid, var alt lov. Vi var kledd i rødt, delte ut russekort og blåste i fløytene til vi nesten ble kastet ut av utestedene. Det gjaldt å feire så mye som mulig på kortest mulig tid, og ellers gjøre ting som bare er greit hvis du er russ. Det føles som om det var i går jeg kledde på meg den fine russedressen for første gang og delte ut russekort til venner, bekjente og gale små barn som samlet til både seg selv og alle tre søskenene. Skolearbeidet kom i andre rekke og for første og siste gang i livet var det okei å gå rett fra fest til skolen. Vi feiret 13 år skolegang og vennskap og frihet, og det er den morsomste feiringen jeg har vært med på i mitt liv. 

     












    Det er noe spesielt når du har ventet på festen i 13 år. Når du har løpt etter russekort så lenge du kan huske og sett venner og slektninger bli døpt i øl natt til 1. mai. Jeg husker at jeg aldri følte meg gammel eller voksen nok til å være russ, for når man er små virker russen så store, men det var jeg altså på denne tiden i fjord. Voksen nok til å sette opp telt i hagen til sosiologilæreren min å sitte der og drikke vodka som vann å synge gamle slagere av full hals. Det var fantastisk gøy, meg antageligvis ikke noe jeg kommer til å gjøre igjen, det ville vært ganske merkelig nå som jeg ikker er russ. Men med røde klær er alt greit, og du kan spise frokosten din i rundkjøringen uten at noen reagerer på det. Du kan feste i fem dager i strekk og den eneste bemerkningen du får er hvorfor du ikke var ute på dag nr. 6! Du kan spille fotballkamp mot tiendeklassinger når du er brisen, og du kan faktisk være brisen stort sett hele mai, uten at det gjør noe som helst. Til og med politiet strekker grenser for at russen skal ha det gøy, og foreldrene lukker øynene og tenker at en gang var kua kalv. I dag starter årets russekull sin hemningsløse feiring, og jeg unner dem og gi litt faen i tden fremover, og misunner dem mange morsomme fester og minner de aldri glemmer. Så kjenner jeg at jeg er glad for at det ikke er jeg som skal være fyllesyk i 20 dager i strekk... Lykke til!

  • Publisert: 25.04.2015, 10:24
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • When life gives you lemons...

  • Publisert: 21.04.2015, 23:11
  • Kategori: Blogg
  • ...Add Tequila and salt! Vel, det viste seg ikke å være så lurt i mitt tilfelle! Det var nemlig alkoholen som førte til at sitronene dukket opp i utgangspunket. Her sitter jeg med røket leddbånd og min kjære (ødelagte) iPhone 5s ved siden av meg... Det er nok desverre ingen overdrivelse og påstå at vi er like knust begge to!

     



    Så hvordan endte jeg opp her? Altså, spol to uker tilbake i tid, og du havner, med et par dagers feilmargin, på påskeaften, lørdag 4. april. Etter en fin dag med påskesol på skitur gjør jeg meg klar til en aldri så liten påskefest! Den tradisjonsrike festen med påskesprell på nattestid skal gå av stabelen, og jeg skal selvfølgelig være med når bygdas ungdom fester sammens med pensjonistene og antrekkene varierer mellom alt fra superundertøy til paljettkjoler. Harryfaktoren er høy, men partyfaktoren desto høyere. Musikken er 90- og tidlig 2000-talls listepop og ingen trenger legitimasjon for å komme inn eller kjøpe seg en paraplydrink (les: Vodka-redbull i plastglass). 

     

     

    Etter et aldri så lite hyttevors med jevnaldrede partyløver og transport til «kroa», som for annledningen skal fungere som byens heteste nattklubb, er jeg klar til å danse inn i natten. Etter ni måneder på rehab (også kjent som kristen folkehøgskole) kjenner jeg at det kanskje ikke var nødvendig å gå til innkjøp av 40% denne helgen, og jeg merker at jeg ikke tåler shots like godt som i russetiden! Det er det nok litt i seneste laget og oppdage, for i det jeg entrer dansegulvet og bestemmer meg for å sette i gang med en av mine mange dancemoves, vrikker jeg foten så det synger (jeg synger iallefall med til musikken) og ender opp på gulvet. Jeg hører at det klikker i høyrefoten og hovner opp umiddelbart, men med smertestillende i kroppen føles det ikke værre enn et vanlig overtråkk. Med godt humør og høy musikk fortsetter jeg kveldens festligheter og våkner opp til det som ser ut som ankelen til Shrek dagen etter, bare i blått istedenfor grønt. 


     

    Etter å ha tråkket over den samme foten et utall ganger tidligere er det naturlig å tenke at det går over av seg selv også denne gangen, uten krykker og støttebandasje, men så feil kan en altså ta. Etter nesten to uker innser jeg at det antageligvis var litt værre denne gangen, og ser i taket når jeg forteller legen hendelsesforløpet rundt skaden. Et par røntgenbilder senere er det et faktum; jeg har røket leddbåndet. Det måtte jo skje en gang, etter så mange overtråkk, men at det måtte skje midt under «Boten Anna» på påskefest, og ikke på fotballtrening, under håndballkamp eller hvilket som helst annet sted enn på dansegulvet en lørdagskveld, er litt hardt å svelge. 

     



    Nå har jeg altså seks rolige uker fremfor meg, med støttebandasje, sportstape og uten for mye belastning. I tillegg skal foten tapes ved hver eneste treningsøkt. Hver eneste? Akkurat som det ikke er vanskelig nok å komme seg på trening i utgangspunktet, uten og må bruke en halvtime på å surre meg inn i tape først? For å toppe det hele passet jeg på og knuse skjermen på iPhonen min akkurat i dag, sånn at jeg ble ferdig med det liksom. Den gikk i tusen knas når jeg skulle vaske klær, for det var viktig at HELE skjermen ble ødelagt, og ikke bare deler av den. Nå er det ennå vanskeligere å treffe riktige bokstaver, og det føles ut som å stryke toppen av et barberblad når jeg scroller opp og ned. Jeg skylder på alkoholen, for hvis jeg ikke hadde skadet foten, hadde jeg vært på sykkeltur med klassen istedenfor å vaske klær, og da ville jeg aldri mistet mobilen i asfalten. Derfor: When life gives you lemons, make lemonade! 

     

     

    Ps: Overdrivelser kan forekomme! 

  • Publisert: 21.04.2015, 23:11
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • To buy

  • Publisert: 19.04.2015, 12:20
  • Kategori: Blogg
  • Denne søndagen har jeg lest Costume for første gang på lenge mens solen har sneket seg inn soveromsvinduet mitt. Det nærmer seg vår, og i går betalte jeg min aller siste regning til Folkehøgskolen. Det var utrolig deilig og det kjentes som 10 kg forlot skuldrene mine. Dette året har jeg prioritert så mye penger på reiser og opplevelser at jeg nesten ikke husker sist jeg handlet klær til meg selv. Selvfølgelig ble sekken tyngre både på vei hjem fra Thailand og Kina, men sist jeg gikk inn i en klesbutikk med shopping som hovedmål var i New York i august... I august! 


     

    Nå begynte jeg ikke på folkehøgskole for å sprade rundt som fashionista eller jobbe som motekonsulent, så det har faktisk gått helt fint og bruke det jeg allerede har hengende i skapet, men etter et helt skoleår kjenner jeg at jeg har fått nok av hettegensere og cardigans for en stund. Det er tross alt vår, og inspirasjonen og motivasjonen til å kle seg lettere og lysere har for alvor slått inn. Etter å ha lest månedens utgave av Costume fra perm til perm har jeg notert meg hva mai-stipendet skal brukes på, og kanskje et par ting jeg kan skrive på ønskelisten til bursdagen min (jeg blir 20 om akkurat en uke, hjelp!). 


     

    Jeg er redd ønskelisten blir lang og at stipendet kommer til kort, men jeg kan iallefall nevne noe. For det første ønsker jeg meg flate sandaler, typ Birkenstock. Jeg sier ikke at sandalene må være merket Birkenstock, men jeg ønsker meg den typen flate sandaler, bare sånn i tilfelle det skulle bli et par sommerdager varme nok til å bruke de hjemme i nord. Så ser jeg at jeg er nødt til å bruke sommeren til å oppgradere basisgarderoben min, og tenker at jeg vil starte med en klassisk og enkel skjorte i hvitt, eller lyseblått. Den kan brukes til både hverdag og fest, og jeg har sett flere fine kombinasjoner til jeans, korte og lange skjørt. Jeg har aldri hatt en spesielt sofistikert stil, men skjorter er akkurat passe «ordentlig» og dessuten godt mulig godt mulig å style litt ned. Denne sesongen er både 50-tallet og 70-tallet i vinden, og selv om jeg ikke følger alle slike trender, da det føles ut som alle andre gjør det, er jeg veldig innstilt på å skaffe meg et langt, vidt skjørt i typisk 50-talls stil. Det kan styles pent til barneselskap, casual til en tur på kafé eller brukes sammen med magetopp for en tur på byen. Uansett anledning, jeg vil finne ett jeg kan pakke med meg hjem. 


     

    Jeg kjenner på nostalgien når jeg tenker at jeg ønsker meg snekkerbukse. Sist jeg var kledd i bukser med seler var jeg kanskje 8, og antageligvis ikke bevisst på at jeg 12 år senere skulle sikle etter en akkurat lik, i større format. For hva er vel mer behagelig og fresht enn snekkerbukse om dagen? Den kan brukes til hverdags med høyhalset genser og joggesko, eller ved mer festlige anledninger stylet opp med høyhelte sko og spaghettistropper. Perfekt snekkerbukse, i´m coming for you! I tillegg er 2015 året jeg tenker å være tøff nok til å gå med hatt. Det har jeg hatt lyst til en stund, men aldri gitt nok faen til å verken kjøpe en eller bruke en. Dette er året skal jeg ta steget og bli hattefin, muligens etter et par glass vin. 

  • Publisert: 19.04.2015, 12:20
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • Spring

  • Publisert: 14.04.2015, 13:33
  • Kategori: Blogg


  •  

    Nå har det vært nok Kina på bloggen for en stund. Jeg er hjemme i Norge og fullfører de fire siste ukene på Folkehøgskolen, før jeg flyr nordover og tar verdens lengste sommerferie. Det betyr at neste gang jeg skal reise utenlands fra Gardermoen, reiser jeg for å flytte til Chester, Storbritannia. Jeg kom altså inn på universitet i England, og har takket ja til å tilbringe skoleåret 2015/2016 på University of Chester. Der skal jeg studere foto i ett år, og ellers forsøke å lære og nyte engelsk språk og kultur så mye som mulig. Det har jeg hatt lyst helt siden starten av ungdomsskolen, og nå skal jeg altså få tilbringe et helt år sammen med britene. Derfor leser jeg engelske bøker og tenker mer på Great Britain enn Kina om dagen. Jeg vandrer også rundt i shorts (+ strømpebukse) og vårjakke, fordi været tillater det, og trives egentlig ganske bra mens vi nærmer oss midten av april. 

  • Publisert: 14.04.2015, 13:33
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • People

  • Publisert: 13.04.2015, 17:58
  • Kategori: Foto












  • Hyggelige mennesker som spilte kort i byparken i Yangshuo. 

  • Publisert: 13.04.2015, 17:58
  • Kategori: Foto
  • 0 kommentarer
  • China

  • Publisert: 12.04.2015, 15:57
  • Kategori: Blogg














  •  

     

     





     

    Det er en stund siden jeg kom hjem fra Kina, men etter en lang påskeferie hjemme og på hytta, og retur til Hurdal, har det ikke vært så mye tid til å sette seg ned og se gjennom bilder og oppsummere turen. Jeg var altså 16 dager i Kina i mars og reiste rundt innenlands med tog og fly for å oppleve mest mulig. Det var en opplevelse en rett og slett trenger litt tid på å fordøye, for Kina er så annerledes at du nesten ikke tror det er på ekte. 

     

    Folk er utrolig hyggelige, noe vi nordmenn kanskje ikke er for bortskjemte med, og prøver å hjelpe deg så godt de kan med hva det måtte være, til tross for at de så vidt snakker engelsk. For eksempel synes de fleste at vi var tynt kledd og oppfordret oss til å ta på oss en jakke, slik at vi ikke skulle bli syke. Selv synes vi det var mer enn varmt nok med T-skjorte i den deilige vårtemperaturen, men det sier litt om hvordan de tenkte og ønsket å hjelpe oss. Kineserne var også veldig interessert i oss utenlandske turister, og det virket ikke som de hadde sett så fryktelig mange hvite mennesker med blondt hår før. Det førte til mange henvendelser, på kinesisk, og ymse svar på tegnspråk for å prøve og formidle at vi ikke skjønte en dritt av det de sa. De ville jo så gjerne prate med oss, og det så ut som alle ble like overrasket over at vi ikke snakket samme språk. 

     

    Kina føles litt som en annen planet, og det virker som de har en helt annen tankegang enn oss nordmenn. Det peneste de vet er hvite mennesker, og det selges derfor Nivea bodylotion med UV-whitening på enhver kiosk. Veldig mange kvinner sminket seg også hvitere med tre hakk for lys foundation og så ut til å være veldig fornøyd med det. Da er det ironisk å tenke på norske jenter i alle aldre som ligger dag ut og dag inn i solariumet for å bli «akkurat passe» tan. Modellene på diverse reklameplakater var også veldig lyse og skulle helst se vestlig ut, eller faktisk være vestlige. Blant annet var David Beckham god britisk eksportvare og sett på reklameplakater over hele Kina, ikke at det gjorde noe akkurat? Han, David altså, Mcdonalds, Forever 21 og Starbucks var vel det eneste vi kjente igjen i Kina i løpet av vår rundtur. Ellers var alt veldig kinesisk. 

     

    Det som fascinerte meg mest i løpet av turen var faktisk de eldre. Vi var flere turer i ulike byparker fulle av kinesiske pensjonister i full aktivitet. Der spilte de bordtennis, danset, tøyde ut eller løp seg en tur for å holde seg i form, hver eneste dag. Ofte med et barnebarn i vogna eller på armen fordi foreldrene var på jobb. De var faktisk veldig spreke, og det får meg til å tenke på pensjonister her til lands, som sitter hjemme eller på sykehjemmet i den faste godstolen og ser på tv. Ikke nødvendigvis fordi de vil, men fordi de kanskje ikke har så mange andre valg. Jeg er sikker på at helseministeren ville fått en mye enklere jobb dersom våre eldre hadde hatt mulighet til å tilbringe formiddagen i parken for å drive med lett styrketrening, aerobic eller bare være der for det sosiale. Det fikk iallefall mine tanker til å spinne i forhold til hvordan jeg vil ha det når jeg blir gammel. 

     

    Det ble en veldig fin tur til Asia, og vi fikk sett utrolig mye gøy. Ikke bare fikk jeg oppleve den Kinesiske mur, Shanghai World Financial Senter, OL-anleggene og silkemarkedet i Beijing, jeg så også en dame på T-banen med en levende høne i plastposen hun holdt i hånda. Det er da du skjønner at du er på andre siden av jorda. Det skulle tatt seg ut om jeg hadde kommet med en kakklende høne i en pose fra Rema 1000 på T-banen mellom Majorstuen og Jernbanetorget. 

     

     

  • Publisert: 12.04.2015, 15:57
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • To blog or not to blog

  • Publisert: 09.04.2015, 14:41
  • Kategori: Blogg


  • (Bilder fra arkivet) 

     

    Jeg kom plutselig til å tenke på at jeg har drevet og skrevet denne bloggen i 5 år. Jeg var 14 år da  bloggfenomenet tok helt av, og kom på det brilliante bloggnavnet sjokoladekakemedglasur. Ida Wulff regjerte bloggverdenen på caffelatte.blogg.no og var å se i magasiner og på eventer sammen med norges største kjendiser. De fleste skrev om seg selv, ingen hadde noen form for sponsoravtaler og bloggerne publiserte bilder uten filter, restylane og silikon. Mange kunne skrive lange innlegg uten bilder, fortelle detaljert om skoledagen sin som strengt tatt ikke hadde vært så ulik din egen, og det var ok å fortelle at den nye vesken din var fra Hennes & Mauritz, og ikke Chanel. 

     

    Mye har skjedd siden den gang, men Ida Wulff, Annais og Voe blogger fortsatt til tusenvis av norske ungdommer flere ganger om dagen. Og så er det meg da. Jeg blir straks 20 og kan ikke skjønne at jeg har delt en fjerdeldel av livet mitt her inne? Så la oss begynne med begynnelsen. Hvorfor sjokoladekakemedglasur? Altså, jeg husker at alle potensielle bloggnavn som inneholdt hele eller deler av navnet mitt var opptatt, og at jeg ganske enkelt var i ferd med å gi opp jakten på en bloggadresse da jeg tilfeldigvis skrev inn sjokoladekakemedglasur. Det var, ikke overraskende, ledig, og når man allerede hadde skrevet inn navnet var det ingen vei tilbake. 14-årige meg var meget fornøyd og klar for å blogge meg oppover topplisten! 

     

    For mitt og deres eget beste har jeg fjernet det gamleste av det gamle i bloggarkivet. Det var desverre ikke mye å være stolt av, men så var jeg altså bare 14 år og ventet på å bli konfirmert. Jeg kunne nok ha fjernet ennå flere pinlige innlegg, men jeg tenker at jeg må tåle litt, og tørre å stå for det jeg har gjort/skrevet/skadet av mitt eget omdømme. På den tiden var bloggen superhemmelig. Jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg postet webcamera-bilder av meg selv og skrev om hverdagen min med dårlig gramatikk på internett. Likevel var det flere og flere venner og bekjente som oppdaget mitt lille univers, og skjønte at det var jeg som sto bak sjokoladekakemedglasur. Med tiden, bedre skriveferdigheter og speilreflekskameraet rundt halsen ble jeg mer sikker på meg selv og prøvde ikke lengere å skjule bloggvirksomheten. Likevel, det verste jeg visste, og kanskje noe av det verste jeg vet om i dag, var når folk leste bloggen min mens jeg var tilstede. Det er utrolig ubehagelig, uansett hvor fine bildene eller morsom teksten var. Jeg får også latterlig stor prestasjonsangst dersom noen er tilstede og vil se når jeg blogger, da gjør jeg heller noe annet og venter med bloggen til jeg er alene. Jeg vet ikke om det er slik for alle bloggere, men det er iallefall slik for meg. 

     

    Så nå sitter jeg her da, 5 år senere og skriver på bloggen. Det var utrolig mange som opprettet blogg på samme tid som meg, men som sluttet å skrive for lenge siden. Så at jeg skulle sitte her å skrive nytt blogginnlegg som 20 åring hadde jeg aldri trodd. Likevel er jeg utrolig glad for at jeg faktisk gjør det, for jeg har lært så utrolig mye gjennom dette. Til tross for at jeg føler at man veldig ofte blir stemplet og forhåndsdømt som blogger, føler jeg også at det har kommet mye mer positivt enn negativt fra bloggen. Jeg hadde for eksempel aldri kjøpt speilrefleks og blitt så glad i å ta bilder, hvis det ikke hadde vært for at jeg blogget. Og jeg hadde heller ikke oppdaget hvor godt jeg faktisk liker å skrive. I tillegg har jeg lært å gå med hevet hode, til tross for at mange har mye rare tanker om oss bloggere, og jeg har hatt et sted å skrive ned de følelsene jeg ikke alltid har vært så flink til å snakke om. 

     

    Når jeg skal flytte og begynne å studere til høsten, ser jeg på bloggen som en naturlig del av baggasjen jeg pakker med meg, og håper jeg kan opprettholde den. Så skal det sies at jeg er mer enn klar for å endre bloggadresse, for jeg føler meg litt ferdig med sjokoladekakemedglasur. Jeg har blitt eldre, så så fort jeg får det til vil jeg gjerne bruke mitt eget navn som adresse, istedenfor navnet på en dessert? 

     

  • Publisert: 09.04.2015, 14:41
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Påskefjellet

  • Publisert: 02.04.2015, 23:15
  • Kategori: Blogg
  •  

     

     

    Veldig idyllisk på påskefjellet om dagen! Solo, Kvikk-lunsj, solbriller og skismørning er sentralt innhold i hverdagen. Jeg lever et avslappende liv og forsøker å nyte hver sekund. Likevel går tiden utrolig fort og i morgen er det allerede fredag og en uke siden jeg kom hjem på påskeferie. Jeg drømmer om en påske som varer evig når jeg sovner på sofaen etter dagens lange skitur. Heldigvis er den ikke over ennå. Det finnes ennå godteri i skapet og scooteren har nesten full tank. Det lover godt for siste del av den gule høytiden.

  • Publisert: 02.04.2015, 23:15
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • hits