Caroline Simonsen

På feil side av kamera

  • Publisert: 31.01.2017, 14:50
  • Kategori: Foto







  •  

    Det har vært mye sort/hvit bilder her inne i det siste, av typen tatt-med-iPhone, og jeg kan ikke huske sist jeg postet et bilde av meg selv som ikke er hentet fra arkivet. Ikke at det er det viktigste for å kunne ha en middels oppegående blogg, men det skader jo ikke.

    Det var en tid hvor det å stille seg framfor sitt eget kamera, for så å dokumentere dagens antrekk, var det første jeg gjorde når jeg kom hjem fra skolen. Det var liksom det mest naturlige i verden. Jeg måtte jo tross alt vise at jeg hadde guts nok til å kle meg i kjole eller skjørt eller helst begge deler, på en helt vanlig onsdag i mars.

    Det begynner å bli en stund siden det var en del av min daglige rutine, men i dag var det noe med lyset og været og følelsen i kroppen som gjorde at jeg fant fram kameraet og stilte meg framfor det igjen. Kanskje var det fordi jeg følte meg full av energi og bare generelt ganske fornøyd.

    Den siste tiden har vært litt preget av at jeg ikke har kjent meg selv helt igjen, på en måte. Alt har vært slitsomt. Plutselig hadde jeg utviklet en vane hvor jeg planla dagene ned til hver minste detalj, slik at jeg skulle slippe å bruke tid på ting som jeg så på som unødvendig. Jeg har liksom ikke vært et positivt menneske. I alle fall ikke et menneske med positiv energi. Det er jeg jo egentlig, der inne et sted. Så når jeg plutselig fikk et innfall av noe jeg hadde lyst til å gjøre, bare får å gjøre det, føltes det ganske fint. Jeg har jo lyst til å være en person som ser frem til spennende ting, som har lyst til å gjøre kule greier istedenfor å ligge på sofaen, selv om det kanskje kan være krevende. 

  • Publisert: 31.01.2017, 14:50
  • Kategori: Foto
  • 0 kommentarer
  • Arkiv og levd liv

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig

  •  

    Jeg har akkurat lest meg gjennom store deler av bloggarkivet mitt. Det tok nesten hele dagen, og er noe av det mest skremmende jeg har gjort på en stund. Det er faktisk fem år siden 2012. Tre år siden jeg flyttet hjemmefra. Syv år siden jeg opprettet denne bloggen.

    Den gjengen som ble født i 99 fyller 18 år i 2017. 18 år. Jeg sverger på at det var 2014 i går. Og nå ligger jeg på en skinnsofa i Volda og lurer på hvordan jeg endte opp her, mens de siste syv årene av livet mitt ligger på internett. Kunne kanskje skrevet dagbok istedenfor.

    Fortiden er liksom litt min greie. Jeg har en tendens til å se bakover istedenfor framover. Jeg savner mer enn jeg håper, og tenker ufattelig mye. Men, jeg tror vi har mye å lære av det som allerede har skjedd.

    Bloggen for eksempel. Den er full av bilder jeg aldri burde postet, flere skrivefeil enn vi kan telle og nok innhold til å gjøre meg flau resten av livet. Men, den er også fine tekster, refleksjoner, bilder og små og store biter av meg. Den sier mye om hvem jeg var akkurat i det et innlegg ble postet. Bloggen har utviklet seg ved siden av meg og i takt med meg. Den er jo meg, på en måte.

    Jeg tar meg selv i å tenke at det faktisk var en ganske fin blogg, periodevis, når jeg virkelig la sjela mi i den. Samtidig tar jeg meg selv i og aldri kunne skryte av noe som er her og nå. Bloggen er jo på mange måter bedre nå enn da, men det er så vanskelig å se seg selv i nåtid. Vi lengter jo alltid til noe som var. Bildene av meg selv for eksempel, 2 og 3 og 4 år tilbake i tid. De kan få meg til å føle meg ganske trist, både på vegne av meg selv og andre. Var jeg ikke mye søtere i 2012? Slankere? Var tennene hvitere? Håret lengre? Smilet bredere?

    Hvorfor så jeg det ikke da? Den gangen var jeg jo ikke noe mer fornøyd med verken det ene eller andre enn det jeg er nå. Det er jo sånn det er. Om et par år vil jeg med ganske stor sikkerhet se tilbake på bilder av meg selv fra denne tiden og lure på hvorfor jeg ikke klarte å se at jeg var fin. Ganske okei, liksom.

    Kroppen gir også ganske klar beskjed om at jeg må tilbake til England. Den delen av kroppen som styrer følelsene, i alle fall. Den sier at der er det mer å hente, mer og se og mer å føle. Og jeg har lært at da er det lurt å høre på akkurat de følelsene. Det funket jo så bra sist.

    Den gir også ganske klar beskjed om hvor hjertet mitt hører hjemme, og hvem som har størst plass inne i det livsviktige organet som styrer hele showet. Og det er jo greit å vite, og fint å tenke på at vi er sikre i vår sak, begge to, organet og jeg. Med mindre vi er en og samme sak, selvsagt.

    Livet er det fineste jeg har og tiden er det skumleste jeg vet om. Da sier det seg selv at det å lese seg gjennom sitt eget liv, komprimert i tekst og bilder, er en skummel affære. Som om ikke tankene tenkte nok fra før. Kanskje er det ikke så mange 21-åringer som gruer seg til fremtiden. I alle fall ikke av den typen som faktisk har det så fint som akkurat denne 21-åringen.

    Tenk så uforutsigbart livet er. Bare tenk på det. I to sekunder. Jeg skulle jo bare skrive litt om mitt eget blogg-arkiv, men oppdaget straks at det hang ganske tett sammen med noe som er mye større enn det. Det er jo tross alt et slags arkiv over tenårene mine, som for så vidt er et avsluttet kapittel. Hvem vet når det neste ender, eller når et helt nytt begynner. Lov meg at vi ikke går glipp av det. Historien skriver ikke seg selv. 

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Hverdagspoesi

  • Publisert: 28.01.2017, 00:30
  • Kategori: Hverdag






  • Da jeg leste gjennom mitt forrige blogginnlegg, som jeg pleier å gjøre etter at jeg publiserer, synes jeg at det var I overkant negativt. Når jeg først skulle ta meg tid til å skrive litt blogg, så valgte jeg altså å dele et budskap om hvor dødssyk jeg var for øyeblikket. Vel, jeg var syk, men nå er jeg frisk, og det er vel mye finere enn å dele snørr og bakterier.

    Ikke bare er jeg frisk, men en gang mellom mandag og i dag rakk altså helgen å komme snikende. Det er så ufattelig digg at jeg vet ikke hva jeg skal si. Fredagskvelden er hellig for meg, spesielt i hektiske perioder, så allerede på tirsdag planla jeg at i kveld skulle jeg se gullrekka på NRK og spise hjemmelaget pizza. Jeg har gledet meg siden.

    Denne fredagen markerer også at det er to uker igjen til premiere på Vekerevyen, en uke igjen til innlevering av oppgave i medievitenskap og tre dager til innlevering av nyhetsreportasje. Og her sitter altså jeg og prøver å skyve alt under en stol slik at jeg kan nyte det jeg velger å kalle en bekymringsløs fredagskveld.

    Uken for øvrig har jeg brukt til å vaske klær og rydde hybel, så nå er det rent og fint og litt mindre støv i vinduskarmene enn det var sist fredag. Det gjør jo at jeg kan være litt mer fornøyd med livet. Heldigvis har det omsider sluttet å regne også, og for første gang i januar er det tørre fine veier og til dels blå himmel. Jeg sier til dels, for tidligere i ettermiddag bestemte himmelen seg for å ta skikkelig fyr. Jeg trodde nesten jeg var hjemme i Honningsvåg da jeg våknet etter en liten powernap og så at himmelen var rød og orange  og alle mulige farger innimellom de. Jeg ble bare stående å gape, før jeg fant fram kameraet og gikk ut på min bittelille veranda for å ta bilder. I 12 grader sto jeg på utsiden og observerte den knallrøde himmelen, midt i januar. Det kunne like gjerne vært en litt kjølig sommerkveld, men vi har ikke en gang fullført årets første måned. 

  • Publisert: 28.01.2017, 00:30
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • to uker inn i hverdagen

  • Publisert: 23.01.2017, 19:09
  • Kategori: Hverdag


  • I dag er det akkurat to uker siden jeg avsluttet juleferien. Det føles mer som to måneder, for det har virkelig vært hektisk de siste 14 dagene. Det er kanskje derfor jeg våknet med feber og solid hodepine i morgest. Tett nese var bonusen, og når jeg omsider klarte å komme meg opp av sengen måtte jeg komme meg på butikken for å få tak i en dose paracet og en kald flaske Pepsi Max. Resten av dagen har jeg holdt sofaen og sett dårlig formiddags-tv. Første dose paracet hjalp på, men nå kjenner jeg at det er på tide med runde to. 

    Det er nok ikke tilfeldig at sykdommen slo inn akkurat nå, for kroppen har en tendens til å si i fra selv når den er sliten. Og det har den vært. Vi driver nemlig å lager revy, Vekerevyen 2017 for å være mer presis, og det betyr øving hver ettermiddag fra halv seks til elleve. Høgskolen bestemte seg på samme tid for å være en mer brutal versjon av VGS, med undervisning hver dag fra ni til 16, pluss oppgaver og arbeidskrav. Det har ført til søvnmangel og stress, og da er dette en ganske vanlig reaksjon for min del. Det er likevel lenge siden jeg har hatt influensa, og jeg føler nesten at jeg er 12 år igjen. Det eneste som mangler er mamma som koker te og lager akkurat det jeg vil ha til middag. Nå er det bare litt i underkant av tre uker til mamma kommer på besøk, så da blir det sikkert hjemmelaget pizza som bare hun kan lage. 

  • Publisert: 23.01.2017, 19:09
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • Så mange

  • Publisert: 06.01.2017, 19:32
  • Kategori: Personlig

  • Jeg er fortsatt hjemme takket være en litt forlenget juleferie. I utgangspunktet burde jeg vært i Volda allerede på mandag, men både hjertet og hjernen trengte noen dager ekstra hjemme. I natt har jeg sovet 12 timer, og det trengte jeg. Jul i Honningsvåg er både fantastisk og hektisk for min del, og etter et par uker med lite søvn og mye Vikingfjord og revyøvelser, kommer det alltid en periode med lite energi og et behov for å ta det helt med ro.

    Ute er det snø og vind som det så ofte er i januar, og veiene er stengte i alle retninger. Jeg reiser på søndag, så i dag er starten på den siste helgen hjemme for denne gang. Julen er offisielt over, og 2017 er jo egentlig godt i gang allerede. Jeg for min del prøver å samle så mye minner og smaker og lukter hjemmefra som mulig, som jeg kan ta med meg i hjertet inn i det nye året. Nieser og nevøer som smiler og ler, venner og veninner som blir glade for å se meg, og jeg som kjenner på hvor mye jeg har savnet dem. Mamma og pappa som gjør alt for at jeg skal ha det fint når jeg er hjemme, og ellers andre bekjente som stopper for å spørre hvordan jeg har det og gir meg en klem. Sånn er det å være hjemme. 

    Maten smaker alltid best her og latterkrampene varer lengre. Festene er morsommere og det lille lyset vi har holder akkurat. Det vil kanskje alltid bare finnes et eneste sted som er hjem. Heldigvis er det mitt absolutte favorittsted. 

    I dag står hjemmelaget pizza på menyen, i morgen må kofferten pakkes og på søndag går jeg ombord i Widerøe og flyr sørover, dersom været holder, selvfølgelig. Det kjennes alltid i hjertet når jeg må fly sørover, men så blir det sikkert helt greit å være i Volda når jeg først kommer meg dit. Tilbake til egen hybel, kjøleskap og studentøkonomi, men også selvstendighet, gode treningsvaner og en ny, hektisk revyperiode. 

  • Publisert: 06.01.2017, 19:32
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • 2017

  • Publisert: 04.01.2017, 00:24
  • Kategori: Personlig






  •  

    Det er like sprøtt hver gang, det og plutselig gå inn i et nytt år. Vi vet at det kommer, men dagene går så fort at Nyttårsaften stort sett alltid kommer som en overraskelse. 2016 har vært fryktelig innholdsrikt, både på godt og vondt. 

    Jeg har blitt et år eldre, og nå er det bare fire måneder til jeg fyller 22. Søsteren min har forlovet seg, og 2017 blir derfor året jeg skal i mitt første bryllup, og utdrikningslag. Det kommer nok til å prege hele det kommende året. I tillegg flyttet jeg hjem fra England etter et år som student der, og valget om å forlate Storbritannia var kjipt å ta. Dersom jeg ikke ender opp her hjemme til slutt, håper jeg at jeg får muligheten til å tilbringe flere år i britenes rike. Når en magisk sommer på Magerøya omsider tok slutt, var Volda og Journalisthøgskolen neste stopp, og der har jeg tilbrakt høsten. Eksamensperioden var tung, men resultatet ble bra og jeg gledet meg i hjel til juleferie 9. desember. 

    Å oppsumere årets hendelser er en ting, men å oppsummere det følelsesmessig er en helt annen sak. For meg har det vært mange vanskelige valg, og mye vurdering og fundering over livet. Jeg vet ikke om jeg har valgt riktig utdanning, eller riktig sted å studere på. Savnet etter venner og familie preger meg hele tiden, og det vil det kanskje alltid gjøre. Kanskje turte jeg ikke å satse høyt nok. Kanskje tok jeg avgjørelsen for tidlig. Kanskje viser det seg at jeg har valgt helt rett, om en stund. Det er ganske slitsomt å tenke og føle så hardt hele tiden, men det er vel bare sånn jeg er. Jeg ser iallefall framover, og vet at jeg har så ufattelig mye fint i livet mitt, som jeg må ta vare på, uansett hva som skjer.

    Det er så fryktelig mye der ute jeg ikke har sett ennå, og så mye kreativitet og skapervilje i kroppen min som jeg ikke føler at jeg bare kan la ligge. Kanskje er det feil at jeg skal sitte på et bibliotek å lese pensum hele dagen. 3 år er uansett kort tid. Nå er det 2 og 1/2 igjen. Fremtiden er usikker, selv om det høres så klisjé ut som du kan få det. Jeg vet faktisk veldig lite om hva det nye året vil gi meg, og hva det vil føre til. Det gir meg ikke mindre lyst til å komme i gang, og til å ta skikkelig fatt på 2017. 

    Når jeg blar gjennom bildene fra året som er gått, tenker jeg først og fremst at det har vært et helt magisk år. Det har vært et helt lass med spennende opplevelser som jeg tar med meg livet ut. Vi overrasket pappa med stor 65-års feiring, jeg har vært på to musikkfestivaler, hatt besøk av mine beste venner i England, sett Liverpool på Anfield, vært på brudekjoleshopping, blitt kjent med nye mennesker, deltatt på nok en fadderuke, feiret 30-års dag, fått A på eksamen og feiret jul og nyttår hjemme sammen med de jeg er aller mest glad i. Hva gjelder Nyttårsforsetter tenker jeg som vanlig at jeg ikke trenger så strenge regler for det nye året. Jeg har ingen planer om å bli et mye bedre menneske eller gå ned 10 kilo. Likevel skal jeg prøve på to ting: Si mer ja, og finne tilbake gnisten rundt fotograferingen. Det burde ikke være så vanskselig, men det kan bidra til et ennå finere 2017. 

  • Publisert: 04.01.2017, 00:24
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • hits