Caroline Simonsen

Det fineste med å være nordfra

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig

  • I helgen har Volda vært et lite stykke Nord-Norge. Fra torsdag til søndag ble nemlig Den Norske Dokumentarfilmfestivalen arrangert, og det betyr at Volda har vært fylt til randen med flotte mennesker og mye fin film. Jeg satt i billettluka og fikk hilse på filmglade mennesker som også viste seg å være ganske glade i øl, og som generelt var ganske happy for å være her. Det har gjort at det har vært ganske fint å studere i Volda denne helgen, og glemme at det er en uke til eksamen. 

    Det fineste for min del har likevel vært å bli minnet på hvorfor jeg synes at jeg kommer fra den fineste delen av landet. Hvert eneste menneske, uten unntak, med omtrent samme dialekt som meg, har smilt litt bredere når de har skjønt at de har hatt med en felles nordlending å gjøre. Ikke før jeg har rukket å si heia, eller æ, har de rykket til, sett opp og spurt så, kor du e fra du? Som om det var den største selvfølgelighet, som om vi automatisk skulle kjenne hverandre. Så har jeg svart, slått av en vits og sagt at vi sikkert blir å snakkes, selv om vi mest sannsynlig ikke blir å gjøre akkurat det. 

    Det ligger liksom noe i det, å treffe nordlendinger på steder du kanskje ikke så for deg at du skulle treffe så mange. Så da slår dere av en prat da, og kjenner på det fellesskapet som du ikke trenger å betale medlemsavgift til, for å være en del av. Du ble bare født inn i det, og nå er du æresmedlem resten av livet. 

    Jeg så rogalendinger møte rogalendinger, østlendinger møte østlendinger og til og med bergensere som møtte bergensere, uten at de på noen som helst måte følte trangen etter å prate litt skit, eller fortelle en intern vits. Men, når en Finnsnesværing treffer en Honningsvåging i Volda en passelig kald dag i april, da er det klart at det skal konverseres om hvorvidt Hammerfestinger virkelig er til å stole på, eller om flyplassen i Volda er bedre eller værre enn den i Sørkjosbotn. Det skal flires høylytt, og underst skal det ligge en følelse av at dere har noe til felles, selv om dette er både første og siste gang dere treffes. 

    Det er ikke så nøye om du er frivillig, publikum eller filmskaper, dersom den som står på andre siden av disken også vet hva det vil si å være en kauring, så får de bak bare smøre seg med tålmodighet. De får bare vente på den ølen da, mens de lurer på om de to foran der egentlig er søskenbarn, for de kan da umulig ha møttes nå nettopp. 

    Og når jeg ikke trodde jeg kunne bli mer fornøyd med å være nordlending, fikk jeg se årets fineste feelgood-dokumentarfilm: Tungeskjærerne. En film om barn som skjærer torsketunger med skarpe kniver, og som samtidig sjarmerer hele kinosalen. Jeg lo og gråt om hverandre gjennom hele filmen. Litt fordi barna var så søte, så veltalte og så intelligente til 11-åringer å være. Litt fordi naturbildene fra Lofoten var så latterlig vakre, og litt fordi at akkurat da føltes det ikke ut som at jeg på noe som helst tidspunkt kunne bli mer stolt over å komme fra den fineste og varmeste landsdelen på kartet. 

    Fra den delen der vi sier det som det er, der vi ikke er redde for å fornærme, ikke redde for å overdrive, ikke redde for været eller for å gjøre et skikkelig stykke arbeid. Der vi ikke synes det gjør noe å bli skitten på nævvan, der ungan kan være ute alene, der sola skinner hele natten og det aldri blir tomt for brennvin og grove vitser. Der vi kjenner alle naboene og der åtte timer i bil er en vanlig helgetur. I den delen av landet, verden, der vinden blåser litt sterkere, der dramman drikkes litt fortere, og språket er litt mer fargerikt. Der dem har vært ute ei vinternatt før, og lært seg å klare seg med det de har.

  • Publisert: 01.05.2017, 00:27
  • Kategori: Personlig
  • 2 kommentarer
  • 2 kommentarer

    Susanna

    01.05.2017 kl.07:12

    Wow vilken bild! Hoppas du få en fin dag :D

    Caroline Simonsen

    01.05.2017 kl.22:06

    Susanna: Takk :)

    Skriv en ny kommentar

    hits