Caroline Simonsen

Arkiv og levd liv

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig

  •  

    Jeg har akkurat lest meg gjennom store deler av bloggarkivet mitt. Det tok nesten hele dagen, og er noe av det mest skremmende jeg har gjort på en stund. Det er faktisk fem år siden 2012. Tre år siden jeg flyttet hjemmefra. Syv år siden jeg opprettet denne bloggen.

    Den gjengen som ble født i 99 fyller 18 år i 2017. 18 år. Jeg sverger på at det var 2014 i går. Og nå ligger jeg på en skinnsofa i Volda og lurer på hvordan jeg endte opp her, mens de siste syv årene av livet mitt ligger på internett. Kunne kanskje skrevet dagbok istedenfor.

    Fortiden er liksom litt min greie. Jeg har en tendens til å se bakover istedenfor framover. Jeg savner mer enn jeg håper, og tenker ufattelig mye. Men, jeg tror vi har mye å lære av det som allerede har skjedd.

    Bloggen for eksempel. Den er full av bilder jeg aldri burde postet, flere skrivefeil enn vi kan telle og nok innhold til å gjøre meg flau resten av livet. Men, den er også fine tekster, refleksjoner, bilder og små og store biter av meg. Den sier mye om hvem jeg var akkurat i det et innlegg ble postet. Bloggen har utviklet seg ved siden av meg og i takt med meg. Den er jo meg, på en måte.

    Jeg tar meg selv i å tenke at det faktisk var en ganske fin blogg, periodevis, når jeg virkelig la sjela mi i den. Samtidig tar jeg meg selv i og aldri kunne skryte av noe som er her og nå. Bloggen er jo på mange måter bedre nå enn da, men det er så vanskelig å se seg selv i nåtid. Vi lengter jo alltid til noe som var. Bildene av meg selv for eksempel, 2 og 3 og 4 år tilbake i tid. De kan få meg til å føle meg ganske trist, både på vegne av meg selv og andre. Var jeg ikke mye søtere i 2012? Slankere? Var tennene hvitere? Håret lengre? Smilet bredere?

    Hvorfor så jeg det ikke da? Den gangen var jeg jo ikke noe mer fornøyd med verken det ene eller andre enn det jeg er nå. Det er jo sånn det er. Om et par år vil jeg med ganske stor sikkerhet se tilbake på bilder av meg selv fra denne tiden og lure på hvorfor jeg ikke klarte å se at jeg var fin. Ganske okei, liksom.

    Kroppen gir også ganske klar beskjed om at jeg må tilbake til England. Den delen av kroppen som styrer følelsene, i alle fall. Den sier at der er det mer å hente, mer og se og mer å føle. Og jeg har lært at da er det lurt å høre på akkurat de følelsene. Det funket jo så bra sist.

    Den gir også ganske klar beskjed om hvor hjertet mitt hører hjemme, og hvem som har størst plass inne i det livsviktige organet som styrer hele showet. Og det er jo greit å vite, og fint å tenke på at vi er sikre i vår sak, begge to, organet og jeg. Med mindre vi er en og samme sak, selvsagt.

    Livet er det fineste jeg har og tiden er det skumleste jeg vet om. Da sier det seg selv at det å lese seg gjennom sitt eget liv, komprimert i tekst og bilder, er en skummel affære. Som om ikke tankene tenkte nok fra før. Kanskje er det ikke så mange 21-åringer som gruer seg til fremtiden. I alle fall ikke av den typen som faktisk har det så fint som akkurat denne 21-åringen.

    Tenk så uforutsigbart livet er. Bare tenk på det. I to sekunder. Jeg skulle jo bare skrive litt om mitt eget blogg-arkiv, men oppdaget straks at det hang ganske tett sammen med noe som er mye større enn det. Det er jo tross alt et slags arkiv over tenårene mine, som for så vidt er et avsluttet kapittel. Hvem vet når det neste ender, eller når et helt nytt begynner. Lov meg at vi ikke går glipp av det. Historien skriver ikke seg selv. 

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits