Caroline Simonsen

Arkiv og levd liv

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig

  •  

    Jeg har akkurat lest meg gjennom store deler av bloggarkivet mitt. Det tok nesten hele dagen, og er noe av det mest skremmende jeg har gjort p en stund. Det er faktisk fem r siden 2012. Tre r siden jeg flyttet hjemmefra. Syv r siden jeg opprettet denne bloggen.

    Den gjengen som ble fdt i 99 fyller 18 r i 2017. 18 r. Jeg sverger p at det var 2014 i gr. Og n ligger jeg p en skinnsofa i Volda og lurer p hvordan jeg endte opp her, mens de siste syv rene av livet mitt ligger p internett. Kunne kanskje skrevet dagbok istedenfor.

    Fortiden er liksom litt min greie. Jeg har en tendens til se bakover istedenfor framover. Jeg savner mer enn jeg hper, og tenker ufattelig mye. Men, jeg tror vi har mye lre av det som allerede har skjedd.

    Bloggen for eksempel. Den er full av bilder jeg aldri burde postet, flere skrivefeil enn vi kan telle og nok innhold til gjre meg flau resten av livet. Men, den er ogs fine tekster, refleksjoner, bilder og sm og store biter av meg. Den sier mye om hvem jeg var akkurat i det et innlegg ble postet. Bloggen har utviklet seg ved siden av meg og i takt med meg. Den er jo meg, p en mte.

    Jeg tar meg selv i tenke at det faktisk var en ganske fin blogg, periodevis, nr jeg virkelig la sjela mi i den. Samtidig tar jeg meg selv i og aldri kunne skryte av noe som er her og n. Bloggen er jo p mange mter bedre n enn da, men det er s vanskelig se seg selv i ntid. Vi lengter jo alltid til noe som var. Bildene av meg selv for eksempel, 2 og 3 og 4 r tilbake i tid. De kan f meg til fle meg ganske trist, bde p vegne av meg selv og andre. Var jeg ikke mye stere i 2012? Slankere? Var tennene hvitere? Hret lengre? Smilet bredere?

    Hvorfor s jeg det ikke da? Den gangen var jeg jo ikke noe mer fornyd med verken det ene eller andre enn det jeg er n. Det er jo snn det er. Om et par r vil jeg med ganske stor sikkerhet se tilbake p bilder av meg selv fra denne tiden og lure p hvorfor jeg ikke klarte se at jeg var fin. Ganske okei, liksom.

    Kroppen gir ogs ganske klar beskjed om at jeg m tilbake til England. Den delen av kroppen som styrer flelsene, i alle fall. Den sier at der er det mer hente, mer og se og mer fle. Og jeg har lrt at da er det lurt hre p akkurat de flelsene. Det funket jo s bra sist.

    Den gir ogs ganske klar beskjed om hvor hjertet mitt hrer hjemme, og hvem som har strst plass inne i det livsviktige organet som styrer hele showet. Og det er jo greit vite, og fint tenke p at vi er sikre i vr sak, begge to, organet og jeg. Med mindre vi er en og samme sak, selvsagt.

    Livet er det fineste jeg har og tiden er det skumleste jeg vet om. Da sier det seg selv at det lese seg gjennom sitt eget liv, komprimert i tekst og bilder, er en skummel affre. Som om ikke tankene tenkte nok fra fr. Kanskje er det ikke s mange 21-ringer som gruer seg til fremtiden. I alle fall ikke av den typen som faktisk har det s fint som akkurat denne 21-ringen.

    Tenk s uforutsigbart livet er. Bare tenk p det. I to sekunder. Jeg skulle jo bare skrive litt om mitt eget blogg-arkiv, men oppdaget straks at det hang ganske tett sammen med noe som er mye strre enn det. Det er jo tross alt et slags arkiv over tenrene mine, som for s vidt er et avsluttet kapittel. Hvem vet nr det neste ender, eller nr et helt nytt begynner. Lov meg at vi ikke gr glipp av det. Historien skriver ikke seg selv. 

  • Publisert: 29.01.2017, 01:00
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits