Caroline Simonsen

Pusterom

  • Publisert: 19.11.2015, 18:56
  • Kategori: Personlig
  • Jeg har ikke hatt noe skrive om Paris enn, og i alle fall ikke om noe annet. Jeg ville helst slette alt jeg hadde skrevet tidligere nr det smalt. Det virker s ubetydelig. Jeg vil ikke vre hun som deler tanker om bodybutter som lukter kokos nr mennesker blr i Paris. Nr mennesker blir skutt og drept, og jeg synes uken min har vrt tung fordi jeg mistet en fuckings koffert, og s fikk den tilbake.

    Jeg flte jeg svmte i bloggposter og profilbider og facebookstatuser som stttet og ba for Paris. Har aldri sett s mange franske flagg i lpet av et dgn, som svakt filter over partybilder fra Ibiza og kjrestepar p topptur. Plutselig hadde alle et forhold til Paris. Jeg skjnner at man vil vise omsorg. Jeg skjnner at man bryr seg. Heldigvis er de fleste menneske nok til bry seg nr medmennesker opplever det verste som finnes. Likevel fr enkelte det til handle om seg selv. Midt oppi alt forteller de om sitt kjrlighetsforhold til Paris og poster Eiffeltrnet p Instagram. Plutselig fles det ut som de gjr det for seg selv. For oppmerksomheten. For Likes. P et punkt ville jeg spy av hele greia. Er jeg ikke medmenneske nok, jeg som ikke byttet til et midlertidig rdt, hvitt og bltt profilbilde, av meg selv?

    Jeg skjnner det ikke helt. Ikke noe av det. Men jeg er redd vi er s selvsentrerte at selv ikke bilder av Triumfbuen vil redde verden. Hele kloden er i sorg, i alle fall i noen dager til, og s kan de som ikke allerede har gjort det, bytte tilbake til sitt originale profilbide p facebook. Alt fles s meningslst. Og snart er det jul, og alle er glade igjen, for de fikk det de nsket seg under treet. Bare ikke fred.

  • Publisert: 19.11.2015, 18:56
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits