Caroline Simonsen

Pusterom

  • Publisert: 19.11.2015, 18:56
  • Kategori: Personlig
  • Jeg har ikke hatt noe å skrive om Paris ennå, og i alle fall ikke om noe annet. Jeg ville helst slette alt jeg hadde skrevet tidligere når det smalt. Det virker så ubetydelig. Jeg vil ikke være hun som deler tanker om bodybutter som lukter kokos når mennesker blør i Paris. Når mennesker blir skutt og drept, og jeg synes uken min har vært tung fordi jeg mistet en fuckings koffert, og så fikk den tilbake.

     

    Jeg følte jeg svømte i bloggposter og profilbider og facebookstatuser som støttet og ba for Paris. Har aldri sett så mange franske flagg i løpet av et døgn, som svakt filter over partybilder fra Ibiza og kjærestepar på topptur. Plutselig hadde alle et forhold til Paris. Jeg skjønner at man vil vise omsorg. Jeg skjønner at man bryr seg. Heldigvis er de fleste menneske nok til å bry seg når medmennesker opplever det verste som finnes. Likevel får enkelte det til å handle om seg selv. Midt oppi alt forteller de om sitt kjærlighetsforhold til Paris og poster Eiffeltårnet på Instagram. Plutselig føles det ut som de gjør det for seg selv. For oppmerksomheten. For Likes. På et punkt ville jeg spy av hele greia. Er jeg ikke medmenneske nok, jeg som ikke byttet til et midlertidig rødt, hvitt og blått profilbilde, av meg selv?

     

    Jeg skjønner det ikke helt. Ikke noe av det. Men jeg er redd vi er så selvsentrerte at selv ikke bilder av Triumfbuen vil redde verden. Hele kloden er i sorg, i alle fall i noen dager til, og så kan de som ikke allerede har gjort det, bytte tilbake til sitt originale profilbide på facebook. Alt føles så meningsløst. Og snart er det jul, og alle er glade igjen, for de fikk det de ønsket seg under treet. Bare ikke fred. 

  • Publisert: 19.11.2015, 18:56
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits